209 minutter. Nesten tre og en halv time. Det høres veldig lenge ut, selv når det er mesteren Martin Scorsese som har roret.
Netlix nyeste storfilm «The Irishman», rekker imidlertid aldri å bli kjedelig. Dette er en mesterlig fortalt historie om organisert kriminalitet og en angrende synder – eller i hvert fall om en synder som ønsker å angre.
Det er en ren fornøyelse å se Robert De Niro i den beste rollen han har gjort på en årrekke. Sammen med en gjeng med glitrende skuespillere forteller han en engasjerende historie, pakket inn i et spennende filmspråk fra Martin Scorsese.
Et levd liv
«The Irishman» er basert på boken «I Heard You Paint Houses: Frank “The Irishman” Sheeran and Closing the Case on Jimmy Hoffa» av Charles Brandt.
På overflaten er dette en film om organisert kriminalitet og hendelsene som ledet opp til drapet på fagforeningslederen Jimmy Hoffa. Her er vi innom både mafiakrigene på 60- og 70-tallet, korrupsjon, en liten smakebit av et CIA-komplott og «sannheten» om drapet på JFK.
I virkeligheten er «The Irishman» en beretning om lojalitet, anger, sorg og ensomhet. Dette er en film om levd liv og om valgene man tok underveis.
Fra rullestolen på gamlehjemmet forteller Frank Sheeran (Robert De Niro) sin historie til oss som ser på. Fortellerstemmen hans rammer inn handlingen som for det meste er tilbakeblikk fra Franks liv.
Via en biltur i 1975, der Frank og mentoren Russell Bufalino (Joe Pesci) er på vei til et bryllup sammen med konene sine, forteller Frank hvordan han møtte Russ. Om hvordan han startet sin karriere som løpegutt for mafiasjefer i midtsjiktet på rangstigen i New York, og endte opp som en lojal og betrodd leiemorder med ring på fingeren.
Komiske kontraster
Steven Zaillian («Schindlers liste», «Gangs of New York», «The Night Of») har skrevet smart og tørrvittig, og gir oss en rekke sitatvennlige godbiter i det dialogtunge manuset.
Robert De Niros fortellerstemme er en fryd å høre på, og er en av grunnene til at filmens lange spilletid ikke blir et problem.
Om Frank er en pålitelig forteller hersker det absolutt tvil om, men dette er hans historie og den er absolutt underholdende. Han krydrer fortellingen med anekdoter og digresjoner om mafialivet som er både brutale og morsomme.
Det ligger mye humor i kontrasten mellom hva Frank forteller, og hva vi som publikum får se. Den lettbeinte tonen forsterker også råskapen i voldshandlingene som utspiller seg i filmen, for Scorsese gir oss noen ultravoldelige scener som gjør vondt i magen å se på.
De Niro imponerer
Voldshandlingene kommer brått og uten noen utbroderinger. Scorsese skildrer dem kaldt og følelsesløst, for Frank føler ingenting når han dreper menneskene han er bedt om å drepe. De måtte dø, han fiksa biffen. Hvorfor skal han angre?
Det er i hvert fall det Frank forteller seg selv, og De Niro er svært god i rollen som en fyr som opplever seg selv som uten anger, men som kanskje angrer på nettopp det.
Franks tomme ansikt er vanskelig å lese, men den indre konflikten spiller De Niro ut i den subtile måten Frank stammer på når det er friksjon på innsiden.
Det er intet annet enn imponerende å se på, og det sier litt at han klarer å stikke seg ut her, for De Niro er på ingen måte den eneste fabelaktige skuespilleren i «The Irishman».
Glitrende stjerner
Scorsese har samlet et stjernelag av skuespillere – Joe Pesci, Al Pacino, Harvey Keitel og Anna Paquin, for å nevne noen.
Alle spiller flott, også Anna Paquin, selv om hun ikke har fått noe særlig mer enn én replikk, for å understreke det dårlige forholdet mellom hennes rollefigur Peggy og faren Frank.
Al Pacino er et deilig gjensyn som Jimmy Hoffa, men det er Joe Pesci som stjeler showet i tillegg til De Niro.
Pescis første rolle på et tiår er en ren fornøyelse å se. Russell Bufalino er den rake motsetningen av rollefigurene han gjorde i «Goodfellas» og «Casino», en jordnær og rasjonell type som klarer å være både lun og iskald på samme tid.
På mesterlig vis klarer Pesci å gi oss følelsen av at dette er en mann som møysommelig analyserer alle han møter og som kalkulerer hvert ord han sier.
Forstyrrende ansiktsløftning
«The Irishman» er en fortelling som strekker seg over flere tiår, og en stor del av filmens budsjett på over to milliarder norske kroner gikk med til å endre skuespillernes utseende digitalt for å gjøre denne reisen i tid mulig.
Teknologien som brukes for å gjøre dette har kommet langt, men ikke langt nok. På sitt yngste er det noe tydelig feil i Robert De Niros fjes som er vanskelig å ikke henge seg opp i.
I en film som er så god på alle andre måter er det synd at teknologien skal bli et distraherende element, men i starten av filmen river det meg altså rett ut av filmopplevelsen.
Etter hvert som rollefigurene blir eldre, blir heldigvis det merkelige mindre merkbart, samtidig som jeg også venner meg til å se forbi det.
Scorsese skal ha for å prøve, og jeg har heller ingen andre løsninger enn å bytte ut skuespillerne til noen yngre. Da hadde vi samtidig gått glipp av skuespillerne som gjør filmen så bra som den er.
Les også: Vurderte å la yngre skuespillere overta rollene
Bør nytes på kino
«The Irishman» er lang, men Martin Scorsese leker seg gjennom filmens trege fortellertempo med en rekke visuelle godbiter, en kreativ bruk av lydsporet og Robbie Robertsons jazzete originalmusikk for å understreke og fremheve handlingen.
Med et øye for detaljer skaper Scorsese en tidskoloritt som begeistrer i alle epokene som skildres underveis. Og rent filmatisk og fortellerteknisk er «The Irishman» et mesterverk fra Martin Scorsese.
Hvis ikke Oscar-akademiet lar seg skremme av teknologien, er filmen en soleklar Oscar-kandidat på nyåret.
Har du mulighet til å få med deg «The Irishman» på kino før den dukker opp i Netflix, så er det absolutt verdt det.
Filmen har kinopremiere 22. November, og kommer på Netflix 27. november.
