Mafiafilmer handler ofte om maktpersoner i de kriminelle miljøene, men den italienske filmen «Camorraens barn» kaster et interessant blikk på mafiaguttene som befinner seg nederst på rangstigen.
Det er en troverdig skildring av hvordan ungdommer trekkes mot de lokale gangsterne de har som forbilder, og hvordan vold går i arv fra generasjon til generasjon.
Filmen kunne vært enda bedre om regissør Claudio Giovannesi og de unge skuespillerne hadde greid å gi de unge figurene dypere dimensjoner. De blir nemlig litt flate og uinteressante, men «Camorraens barn» har heldigvis flere gode kvaliteter.
Miljøskildringen fra Napolis indre bydeler er solid, og beskrivelsen av den evige voldsspiralen er foruroligende.
Anmeldelse: «Star Wars: The Rise of Skywalker» er et stort og mektig punktum for stjernesagaen
Tar kontroll over strøket
15 år gamle Nicola (Francesco Di Napoli) drømmer om en bedre hverdag med mer penger og flere materielle goder for seg og sin mor.
Nå ser han en mulighet til å ta kontrollen over strøket han bor i for å tjene på narkosalg og innkreving av beskyttelsespenger. Først må noen svake løpegutter skremmes vekk, og han får tak i våpen gjennom en konkurrerende mafiaboss som sitter i husarrest.
Samtidig forelsker han seg i Letizia (Viviana Aprea), men faren hennes er ikke begeistret for kontakten datteren har med en gutt med kriminelle ambisjoner.
Sjarmerende midtpunkt
Filmen er basert på en roman av Roberto Saviano, som også skrev boka som både filmen «Gomorra» og serien «Gomorrah» stammer fra. Han vet ett og annet om mafiaens sterke tilstedeværelse i Napoli, og gir her et godt bilde på hvordan ungdommen ikke bare ser på mafiaen som en helt naturlig del av dagliglivet, men som forbilder, blant annet for Nicola.
Francesco Di Napoli er et sjarmerende og energisk midtpunkt i denne rollen, men dessverre blir hans motivasjon litt enkelt og mangelfullt skildret. Bortsett fra hans ønske om raske penger og et bedre liv for seg og moren, gir ikke filmen noen dypere svar på hvorfor han han trekkes mot mafiaen og er villig til å gå så langt som han gjør.
Det er tilsynelatende overfladiske ambisjoner som formidles, og kanskje er det alt en 15-åring har å by på, men jeg har følelsen av at det kunne vært mer å hente fra både Nicola og de andre figurene.
Anmeldelse: «Tunnelen» er en klaustrofobisk neglebiter
En gjennomgående nerve
«Camorraens barn» er best på den levende skildringen av miljøet ungdommene ferdes i, med et yrende folkeliv i trange smug og gater. Den er god på å forklare hvordan mafiaen egentlig fungerer nede på gateplan.
Den er ikke like god på figurutviklingen, som i en scene der Nicola virkelig går over en grense, uten at det ser ut til å få noen som helst konsekvenser eller ringvirkninger for hans indre sjelsliv. Det virker også lite troverdig at en gjeng 15-åringer skulle kunne komme til makta så lett som de gjør, selv om deres urovekkende mangel på samvittighet og konsekvensanalyse kan spille en rolle.
«Camorraens barn» har imidlertid en gjennomgående nerve og beskriver effektivt hvordan hovedpersonene søker seg til en kriminell løpebane som for dem fortoner seg som et helt naturlig alternativ. Den viser også ganske tydelig hva dette kan koste dem. Derfor er dette en god film som er en slags motvekt til mer romantiserende beskrivelser av mafiaen.
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
