Regissør Céline Sciamma forteller en brennhet historie med et uvanlig utgangspunkt i det elegante dramaet «Portrett av en kvinne i flammer».
Filmen er fantastisk fotografert, strålende spilt av Noémie Merlant og Adèle Haenel og finstemt fortalt gjennom Sciammas innsiktsfulle manus og stilsikre regi.
Det er slående kontraster mellom figurenes hjertevarme og den svært så kjølige, begrensende og praktisk anlagte virkeligheten de må navigere seg gjennom.
«Portrett av en kvinne i flammer» er en gripende film om umulig kjærlighet og kvinnefrigjøring i en tid der ordet ikke fantes.
Maler i hemmelighet
Historien finner sted på en øy i Bretagne sent på 1700-tallet, der Marianne (Noémie Merlant) kommer for å male et portrett av Héloïse (Adèle Haenel).
Familien vil gifte henne bort til en mann i Milano som hun aldri har møtt, og vil sende et portrett av henne i forveien. Héloïse har imidlertid ingen lyst til å inngå dette ekteskapet, og er svært lite villig til å la seg portrettere.
Marianne må derfor utføre jobben i all hemmelighet, under dekke av å være en slags tjenestepike. Gradvis åpner Héloïse seg, og de ser noe i hverandre som utvikler seg til et uventet nært vennskap.
Anmeldelse: «Star Wars: The Rise of Skywalker» er et stort og mektig punktum for stjernesagaen
Filmens figurer virker i utgangspunktet både kalde, stive og forsiktige, men man aner at det er på grunn av tiden, kulturen og omstendighetene.
Det dukker stadig opp tegn til at de har både dype drømmer og flammende begjær, som gjør historiens utvikling desto sårere og sterkere. Det står tindrende klart at både Marianne og Héloïse higer etter noe som de ikke har fått utløp for tidligere.
Å se dem finne det i hverandre, er rørende. Det er også sørgelig, fordi det er underforstått at mulighetene for en lykkelig utgang er forsvinnende få.
Hjerte og smerte med stille intensitet
Noémie Merlant er overbevisende som publikums øyne inn i historien, men det er Adèle Haenel som virkelig skinner. Gjennom Mariannes arbeid med portrettet får vi god tid til å studere Héloïses trekk, og får et interessante innblikk i prosessen med å formidle noens sjel med lerret og pensel.
Haenel har også et langtrukkent øyeblikk i denne filmen som har klare paralleller til Timothée Chalamets beste scene i «Call Me By Your Name». Både her, og ellers, viser hun sine styrker som skuespiller.
Hun kan formidle et vidt spekter av stemninger og følelser gjennom ørsmå variasjoner i sitt uttrykk. Merlant og Haenel spiller ut sine figurers bokstavelige hjerte og smerte med en stille intensitet, som aldri føles falskt og påtatt.
Anmeldelse: «Tunnelen» er en klaustrofobisk neglebiter
Filmens fotograf, Claire Maton, er også avgjørende. Hennes symboltunge bilder har nærmest maleriske kvaliteter, i alt fra nærgående studier av intense øyne til hvordan figurene nærmest blir oppslukt av naturkrefter.
Både kostymer, kulisser, tilkneppet dialog og skildringen av fortidens normer og konvensjoner er med på å transportere oss over 200 år tilbake i tid, men samtidig virker figurene kontemporære.
Sciammas skarpe manus og regi levendegjør deres drømmer og lengsler og gjør dem tidløse og relevante.
Troverdig utgang
«Portrett av en kvinne i flammer» kan kanskje oppfattes som litt kald og stivbeint med sin bleke tidskoloritt som bakteppe. Den tar seg også god tid til å bygge opp den emosjonelle spenningen.
Den siste akten gir imidlertid full uttelling for tålmodigheten. Dramatikken er medrivende, utgangen er troverdig og disse kvinneskjebnene beveger og opprører.
Céline Sciamma har prestert en klassisk kjærlighetshistorie av svært høy kvalitet.
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
