Den franske filmen «Den skjønne tiden» er veldig fransk, og det er stort sett godt ment. Den lokker oss inn i en drømmende, romantisk og kontinental stemning, men det krever en viss innsats for å kunne tro på hele konseptet rundt historien.
Det er hyggelig å oppleve veteranen Daniel Auteuil i en sympatisk hovedrolle, mens Guillaume Canet og Fanny Ardant spiller kvikke biroller med bitende dialog. Regissør Nicolas Bedos, som også har skrevet manuset og komponert musikken, forteller med god flyt og fremdrift.
Det er riktignok noen elementer ved handlingen som krever tilsidesettelse av logiske slutninger, noe som gjør den reelle emosjonelle slagkraften lavere enn ønsket. «Den skjønne tiden» er en godhjertet, men også ufarlig film om gammel kjærlighet som ruster.
ANMELDELSE: «Sonic The Hedgehog» er morsom, og – viktigst av alt – fartsfylt
Vil gjenoppleve romantisk møte
Victor Drumond (Daniel Auteuil) mister jobben som avistegner og ekteskapet med Marianne (Fanny Ardant) går i oppløsning.
Sønnen Maxime (Michaël Cohen) gir ham en spesiell gave, nemlig et besøk hos et firma som tilbyr kunder å oppleve en selvvalgt historisk epoke ved hjelp av skuespillere, kulisser og rekvisitter på et slags filmset.
Victor velger å gjenoppleve dagen han møtte Marianne på en café i 1974 for å minnes starten av forholdet. Scenen styres av Antoine (Guillaume Canet), som bruker kjæresten Margot (Doria Tillier) i rollen som Marianne, men rekonstruksjonen kan få kompliserte konsekvenser for de involverte.
Avhenger av utrolige elementer
Ideen bak filmen er jo egentlig god, men det er vanskelig å komme fra at hele opplegget føles totalt konstruert, noe det jo også er. Det er vanskelig å tro på at Victor skal leve seg så til de grader inn i dette rollespillet, som avhenger av en rekke utrolige elementer for å kunne fungere.
Blant annet er det i overkant fantastisk at han faktisk har tegnet en rekke situasjoner med store mengder informasjon fra møtet med Marianne i 1974, som Antoine på rekordtid gjenskaper ned til minste detalj i sitt studio.
Her må man virkelig legge vekk vantro og skepsis, eller «suspension of disbelief» som det heter på engelsk, for å få historien til å fungere. Greier man det, er det en del moro å hente i filmens skildring av hvordan nåtidsmennesker mener et fransk 1970-talls-miljø skal se ut.
ANMELDELSE: «Flukten over grensen» er et ubehagelig aktuelt krigsdrama for barn
Skuespillet hever filmen
Det er heldigvis skjønt å oppleve Daniel Auteuil og Fanny Ardant som to eldre mennesker som opplever en krise i forholdet, og strever med å innse hva de egentlig betyr for hverandre. Det stormfulle forholdet mellom Guillaume Canets Antoine og Doria Tilliers Margot er en slags parallell til Victor og Mariannes historie, men blir ikke skildret med helt det samme dypet.
«Den skjønne tiden» er et nostalgisk blikk på ung kjærlighet kontra gammelt samliv, og trekker linjer som mange kan helt sikkert kjenne seg igjen i. Drevent skuespill hever denne romantiske komedien, som ellers sliter med å få rollespill-ideen til å fungere 100%.
Kanskje hadde filmen faktisk fungert bedre med et større innslag av fantasi, for eksempel med tidsreise som et fortellergrep. «Den skjønne tiden» har likevel evnen til å sjarmere, bare man ikke tenker for mye over handlingens logiske krumspring.
