PÅ KINO 26. MARS 2021: Dyr er også skapninger. Det må være budskapet i norskproduserte «Gunda», en briljant dokumentar med poetiske kvaliteter, regissert av russiske Victor Kossakovsky («The Belovs», «Wednesday 07.19.61», «Aquarela»).
Filmen er produsert av Anita Rehoff Larsen i Oslo-selskapet Sant & Usant og store deler er innspilt på Grøstad gård i Undrumsdal i Tønsberg kommune.
Fjorårets Oscar-vinner Joaquin Phoenix, som brukte deler av takketalen sin til å snakke om dyrenes velferd, er med som eksekutiv produsent, noe som har gitt filmen økt oppmerksomhet.
Man kan godt forstå den kjente veganerens motiver, for denne bemerkelsesverdige filmen inneholder glimrende beskrivelser og observasjoner av dyr som levende, tenkende individer med rett på sin plass i naturen.
ANMELDELSE: «Zack Snyder’s Justice League» knuser den labre kinoversjonen
Norske griser i fokus
Filmen gir oss et nærgående innblikk over tid i tilværelsen hos purka Gunda og hennes nyfødte kull. I motsetning til griser flest, har de en binge med et stort uteareal å boltre seg på.
Kameraet følger grisungene gjennom vilter lek, nysgjerrig utforsking og krigersk kamp om plass ved pattene. Det blir også dramatikk når man får demonstrert faren ved å være en liten grisunge som beveger seg rundt ei purke på flere hundre kilo.
Filmen har også sekvenser med høns og kyr, filmet i England og Spania. Disse scenene har mange av de samme kvalitetene, fra den enbente høna som flakser seg gjennom buskaset til tross for sitt handikap, til flokken av kyr som løper ut på beitemarka i sakte film.
Det er likevel de norske grisene som er mest i fokus, og de gir også filmen den beste dramaturgien.
Skildret på dyrenes egne premisser
Kossakovsky studerer dyrene i flere lange tagninger, skutt i betagende sort-hvitt av ham selv og Egil Håskjold Larsen. De utviser en imponerende kamerakontroll, både i den trange bingen og ute i naturen, og fanger inn mange sterke, fine, rare og morsomme øyeblikk som enhver naturfotograf kunne misunt dem.
Dyrene og naturen er så godt som det eneste man hører på lydsporet. Den eneste dialogen er grynting, kakling og rauting. Her er det ingen fortellerstemme, ingen musikk og ingen mennesker.
Av og til kan man ane menneskelig aktivitet i ytterkantene, men ellers har dyrene hele filmruta for seg selv, slik at de blir skildret på sine egne premisser.
Det er en meditativ opplevelse å følge med på det de foretar seg, og når man får så god tid på seg som i denne filmen, ser man godt hvordan også dyr har livskraft, livsglede og behov for et fellesskap med tilhørighet og relasjoner.
ANMELDELSE: «Nomadland» fortjener sine seks Oscar-nominasjoner
Enestående avslutning
«Gunda» handler tilsynelatende om veldig lite, men egentlig inneholder den alt fra fødsel, oppvekst, lek og læring til undring over livets gang. Dette er en briljant studie av miljøer de fleste av oss aldri ser, eller tar oss tid til å studere.
Disse dyrene blir figurer man knytter emosjonelle bånd til, samtidig som det siger inn en erkjennelse av at dette også er dyr vi slakter og eter.
Filmen kulminerer med en naturlig og nødvendig konsekvens av gårdsdriften. Virkeligheten slår inn i en opprivende scene som gjør vondt i all sin enkelhet. Denne enestående avslutningen har en emosjonell slagkraft som overrasker, og gir «Gunda» en mørk dybde og mening.
Det kan tenkes at denne filmen vil sitte i bakhodet neste gang det serveres bacon.
(Denne anmeldelsen ble skrevet da «Gunda» ble vist i sideprogrammet Encounters under filmfestivalen i Berlin i februar 2020)
