Den colombianske filmen «Monos» imponerer med en særegen visuell stil og en suggererende historie fra både øde fjellandskap og tett jungel, der en gruppe unge soldater er fullstendig avsondret fra omverden.
Det er naturlig å tenke på dette som en film med «Fluenes herre»-inspirert tematikk, med noen «The Hunger Games»-relaterte virkemidler. Man føler seg hensatt til et slags parallelt univers, der vanlige normer og regler er satt til side.
Regissør Alejandro Landes har laget en voldsom og engasjerende film der majestetiske bilder og et svært stemningsfullt lydspor lokker oss inn i en verden som kan minne om vår egen, men fremstår likefullt fremmed og foruroligende.
ANMELDELSE: «De usedvanlige» er velment sosialrealisme med noen feilskjær
Går mot uunngåelig kollaps
Historien begynner blant noen ruiner i et fjellområde over tregrensa ett sted i Sør-Amerika. Her blir et amerikansk gissel (Julianne Nicholson) holdt fanget av en gruppe bevæpnede ungdommer.
De kaller seg «Monos» og består av Rambo (Sofia Buenaventura), Ulv (Julián Geraldo), Lady (Karen Quintero), Svenske (Laura Castrillón), Smurf (Deiby Rueda), Hund (Paul Cubides), Boom Boom (Sneider Castro) og Plattfot (Moises Arias).
De tilhører en gruppe som bare kaller seg «Organisasjonen», og deres eneste kontakt med omverden, er en kortvokst mann de kaller «Budbringeren» (Wilson Salazar), som gir dem strenge instruksjoner når han av og til besøker dem.
Filmen beskriver svært effektivt hvordan de unge krigerne må navigere seg gjennom vanskelige omstendigheter på egen hånd, hvordan de har skapt seg et eget samfunn der oppe i høyden, og hvordan denne spesielle «idyllen» ubønnhørlig slår sprekker.
Vi får troverdige skildringer av hvordan styrkeforholdet mellom dem har blitt etablert, og hvordan den interne justisen har utviklet seg i mangel av voksen veiledning.
Vi får svært gode beskrivelser på hvordan de befinner seg på utsiden av normaliteten, og hvordan kollapsen av denne skjøre tilværelsen nærmest er uunngåelig. Man får sympati for deres skjebner, for de fremstår ikke som onde, men som produkter av omstendighetene.
ANMELDELSE: «Den skjønne tiden» er en godhjertet film om gammel kjærlighet som ruster
Visuelt spennende
«Monos» er nydelig fotografert av Jasper Wolf, både på åpent fjell og i tett jungel. Filmen inneholder noen tablåer fra fjelltopper og skylagene nedenfor som tar pusten fra en. Spesielt en scene der ungdommene skuer ut over krigføringen i dalen nedenfor, er visuelt spennende, der eksplosjoner fra bomber og granater gir et besnærende fargespill i skyene.
Senere i filmen befinner vi oss i en jungel så tett at det nærmest føles klaustrofobisk. Bildene ledsages av et omsluttende lydspor, der naturen dominerer i alle kanaler, bare av og til avbrutt av fjerne drønn og knatring fra maskingevær.
Legg også merke til den utrolige musikken, komponert av Mica Levi, med en magisk blanding av plystring på glassflasker, drønnende pauker, noen strengeinstrumenter og mørk synth. «Monos» er i det hele tatt full av stemning, og gir en sterk følelse av å være nær naturen i alle dens fasetter.
ANMELDELSE: «Locke and Key» er fantasifull fantasy som mangler brodd
Filmens historie har rot i mange tiårs krigføring i Colombia med flere små og store aktører, men sier ingenting om denne konteksten. Dette kan kanskje oppfattes som en mangel, men jeg synes det er en korrekt tilnærming, for det er stor sjanse for at figurene ikke kjenner omstendighetene selv.
De er bare rekruttert til å gjøre en jobb, uten å nødvendigvis vite hvorfor. Filmen viser hvordan en total mangel på samfunnsstruktur gjør at de snubler stadig lenger inn i hedonismen.
«Fluenes herre» er allerede nevnt som et sammenligningsgrunnlag, men man kan også trekke paralleller til Joseph Conrads roman «Heart of Darkness» og Francis Ford Coppolas filmatisering av den, «Apokalypse Nå».
«Monos» gjør ikke skam på sine inspirasjonskilder, og forteller en sterk historie med flotte virkemidler og overbevisende prestasjoner fra de unge og uerfarne skuespillerne.
