«Alt det jeg er» er en personlig og hardtslående dokumentarfilm hvor unge Emilie viser oss hvordan hennes liv har blitt etter at hun ble utsatt for seksuelle overgrep fra sin stefar i barndommen.
Hovedpersonen har vært uvanlig raus med å gi filmskaper Tone Grøttjord-Glenne stor tilgang til sin historie og sitt liv.
Det har resultert i en film som på nyansert vis skildrer konsekvensene av overgrep og Emilies håp, triumfer, traumer og sosiale utfordringer.
Og som med poetiske virkemidler smeller av Emilies vondeste minner så det stikker i sjelen.
ANMELDELSE: Gunda – Briljant dokumentar med poetiske kvaliteter
En imponerende nærhet
Det er en imponerende nærhet i «Alt det jeg er».
Det skyldes først og fremst den tilliten Emilie viser til både filmskapere og publikum ved å så åpent dele sin historie og vise fram sitt liv foran mikrofon og kamera.
Men det er også fordi regissør Tone Grøttjord-Glenne og fotograf Egil Håskjold Larsen klarer å være i den nærheten med et årvåkent blikk.
De to har skapt et tillitsforhold til Emilie og hennes nærmeste som gjør at kameraet får henge med og observere relativt upåaktet – selv der det tydelig er et fremmed element.
Vi blir med på alt fra fortrolige samtaler mellom mor og datter, via vanskelige samtaler med Nav, til opprivende møter i rettssalen.
Det er mange skjulte utfordringer og tunge belastninger som rammer mennesker som har opplevd overgrep, sider som kan være vanskelig å oppdage og forstå for resten av samfunnet.
Emilie har valgt å dele sin historie og sitt liv på film, så også andre kan se at de ikke står alene. Hun vil være en stemme, hun vil høres og hun vil hjelpe. Og den motivasjonen og agendaen er både Emilie og filmen åpne om.
ANMELDELSE: De elendige – En rystende og fengslende film
Et avslappet filmspråk som aldri viker
Tone Grøttjord-Glenne har et naturlig og avslappet filmspråk hvor et bevegelig kamera brukes til å flytte blikket og fokuset uten å vike, og flere ganger uten å klippe, i vanskelige samtaler og scener.
Detaljer i kroppsspråk og stressede situasjoner fanges med en varsom ro som holder publikum intenst tett på, uten å invadere eller provosere.
Filmskaperen er heller ikke redd for å tilkjennegi seg selv. Og selv om menneskene stort sett lar kameraet være flue på veggen, så sørger Emilies katt for å vise oss at både mikrofon og kamera er observert.
Her er det også rom for poetiske virkemidler og scener. I en scene går dialogen over i atonale dronelandskap for å illustrere hvor overveldende samtalene med det offentlige hjelpeapparat kan være.
Og når det aller vondeste skal fortelles, gjennom faktiske arkivklipp av en 12 år gammel Emilie i samtale med politiet, så trekkes elegant et gjennomgående snøelement inn.
Det gir scenen et sylskarpt fokus, og en klangbunn hvor den fallende snøen på lerretet skaper stort tolkningsrom i kinomørket.
