Enda en norsk Netflix-original står for tur. Denne gangen skal vi få servert en rekke skrekk- og thriller-aperitiffer i antologiserien «Blodtur».
At det er en antologiserie betyr at den består av enkeltstående episoder med egne figurerer og adskilte fortellinger. Kjente eksempler på antologiserier er blant annet «Black Mirror» og «Easy» på Netflix, samt klassikeren «The Twilight Zone».
I «Blodtur» er fellesnevneren for fortellingene at de utforsker troper og subsjangre innen skrekk og thriller. De skal være nifse og nervepirrende historier med glimt i øyet, altså en blanding av skrekk og komedie.
Serien er tidvis morsom, men hvis du er vant med skrekk- og thrillersjangerne, så byr ikke denne på mye i form av originalitet og nyskapning.
Historiene preges av åpenbare frempek og forutsigbare vendinger. Når humoren også bare treffer av og til, gjør det at jeg spør meg selv: «Hva er egentlig poenget?»
ANMELDELSE: The Invisible Man – Smart sjangerfilm med interessant vri.
Svak som antologiserie
Det som gjør en god antologiserie god, er at den klarer å skape unike, små historier som alle holder høy kvalitet.
For at man skal gidde å sette seg inn i nye rollefigurer for hver episode, må man stole på at serieskaperne klarer å gjøre det bra, gang på gang. Dessverre klarer ikke «Blodtur» dette.
I de tre episodene jeg har fått tilgang til, er det et stort sprik i kvalitet. Jeg likte egentlig bare én av episodene. Av de to siste, synes jeg én av de var middels, og at én var ganske kjedelig og intetsigende.
Heldigvis er episodene såpass korte at de ikke krever mye i form av tidsmessig- eller emosjonell investering. Det er lett å bare kjøre neste episode, da de alle holder høyt tempo.
I helhet synes det blir sånn passe gøyalt, og jeg kommer nok til å se resten når det kommer ut.
Jeg er sikker på at veldig mange kommer til å se denne serien, og at de kommer til å bli ganske mildt underholdt.
ANMELDELSE: I Am Not Okay with This – Angstfull og sjarmerende tenåringsdrama med overnaturlige elementer? Ja takk.
Lite gjennomført
I tillegg til å være sjangermessig koblet sammen, har hver episode også en lignende prologsekvens der noen av figurene sitter sammen på en mørk buss. Bussen kjører i høy hastighet gjennom et tåkete, forlatt landskap. De sitter stille og apatiske, mens en ekkel bussjåfør ser mot seeren som om han vet noe vi ikke vet.
Stemningen i prologen er nifs og faretruende. Sekvensen er ubehagelig nok, men virker inkonsekvent og med tilsynelatende tilfeldige elementer. Det gjør at det ikke funker slik det kunne ha gjort, og forblir litt rart og teit, tross at den er ganske ekkel.
«Blodtur» er en helt ok serie. Noen ganger synes jeg den funker som en god hommage til sjangerne, men ofte virker historiene mer som dårlige kopier. Den norske Netflix-serien er verdt en titt, men kan også greit hoppes over.
Anmeldelsen er basert på 3 av 6 episoder. Alle episodene vil bli tilgjengelig på Netflix fredag 13. mars.
