Tobarnsfar Casey Affleck vet ett og annet om båndet mellom foreldre og barn. Det kommer tydelig frem i filmen «Light of My Life», der han er både manusforfatter, produsent og regissør, i tillegg til å spille den ene hovedrollen.
Historien viser hvor langt nære familiemedlemmer er villig til å gå for å støtte hverandre under ekstreme omstendigheter. Samtidig gir det oppsiktsvekkende gode samspillet mellom Affleck og unge Anna Pniowsky flere nydelige skildringer av forholdet mellom far og datter.
«Light of My Life» gjør et stort inntrykk som mørkt drama med håpløse utsikter for figurene, men er også en oppløftende film om kraften som ligger i kjærligheten mellom dem.
ANMELDELSE: «Space Force» er god, men ikke «The Office»-god
Utgir seg for å være gutt
En far (Casey Affleck) og datteren Rag (Anna Pniowsky) er på reise til fots gjennom et postapokalyptisk USA. Samfunnet har nærmest brutt sammen etter at et virus utryddet de fleste kvinnene noen år tidligere.
Immune Rag er nødt til å utgi seg for å være gutt, av årsaker som ikke forklares direkte, men det implisitte (og uhyrlige) faktumet er at jentebarn dessverre er ettertraktet vare i et lovløst samfunn med svært lav tilgang til kvinner.
Rag nærmer seg puberteten og er i ferd med å utvikle mer feminine trekk, og faren må slite for å finne et trygt skjulested for dem begge mens vinteren nærmer seg.
Utstråler varme og empati
Allerede i den lange, dialogdrevne åpningsscenen, der faren forteller datteren en alternativ historie om Noas ark, er det tydelig at de to hovedrolleinnehaverne har en spesielt nær og inderlig kjemi.
Casey Affleck er god til å spille figurer som man kan ane skjuler en dyp smerte, som rollen han vant en Oscar for i «Manchester by the Sea». Noen korte tilbakeblikk med den virusrammede kona (Elisabeth Moss) antyder akkurat hvor dypt det stikker.
Anna Pniowsky, som ligner en barneutgave av Shaileene Woodley, utstråler både varme og empati i en rolle som spilles med en større dybde og kompleksitet enn hennes unge alder skulle tilsi. Det gjør inntrykk å se omsorgen de har for hverandre, og hvordan faren strever med å lære datteren overlevelsesteknikker.
Historien vekker klare assosiasjoner til filmer som «The Road», «A Quiet Place» og «Leave No Trace», som har lignende tematikk og scenarioer. Afflecks kloke og tilbakeholdne regi gjør at filmen bygger seg sakte opp til et klimaks som er nødt til å berøre og sjokkere.
ANMELDELSE: Serien «Snowpiercer» kan ikke måle seg med Bong Joon Hos film
Utmerker seg som førsteklasses filmskaper
Casey Affleck har altså både skrevet, produsert og regissert filmen. Han spiller også hovedrollen, men det er verdt å merke seg hvordan skuespillerne krediteres i rulleteksten. Der er det Anna Pniowskys navn som står først, midt i bildet, mens Affleck selv står som nummer to, helt oppe i høyre hjørnet.
Kanskje prøver han å være ydmyk og unnskyldende for å ta så stor plass i produksjonen, eller kanskje er dette et grep for å poengtere at historien først og fremst tilhører Rag, ikke faren.
Dette er bare Afflecks andre film som regissør, den første var tulle-dokumentaren «I’m Still Here» (2010), og han utmerker seg allerede som en førsteklasses filmskaper med stålkontroll på både form og innhold.
Avrundingen etterlater seg riktignok en logisk løs tråd som ikke nøstes opp, men det endrer ikke det endelige inntrykket. «Light of My Life» er like vakker som den kan være vemmelig, og den har interessante tematiske elementer som kan ha en aktuell klangbunn hos et korona-engstelig publikum.
