På Netflix: Da den koreanske filmskaperen Bong Joon-Ho («Parasitt», «The Host») kom med sin første engelskspråklige film for snart syv år siden, skapte det stor entusiasme blant sjangerfilmelskere verden over.
Med et stilistisk uttrykk, ultravoldelige actionscener, spennende tankegods og kreativ sjangerlek, var «Snowpiercer» en unik filmopplevelse som herjet med hva man var vant til å forvente av en vestlig blockbuster.
Nå er TV-serien basert på samme kildemateriale her, men selv om både film og serie tar utgangspunkt i den dystopiske verdenen vi finner i tegneserien «Le Transperceneige», er resultatet ganske forskjellig.
Serien «Snowpiercer» mangler den satiriske finessen i Bongs film, og klarer heller aldri å skape den trykkende atmosfæren som var så klaustrofobisk god i originalen. Likevel er dette en serie som kommer til å underholde mange.
Filmanmeldelse: «Snowpiercer» – Forfriskende og iskald science fiction
En iskald klode
Etter at klimaendringene gikk for langt, forsøkte vi å kjøle ned kloden igjen. Resultatet ble en beinhard istid uforenelig med liv.
Men den geniale ingeniøren Mr. Wilford var forberedt. Med en evighetsmaskin som motor og et nøye balansert økosystem om bord, livnærer toget Snowpiercer nå de om lag 3000 menneskene som er igjen på kloden.
Men stanser toget vil kulda raskt forvitre det vitenskapelige vidunderet, så derfor kjører Snowpiercer uten stans, rundt og rundt jorda med sine 1001 vogner.
Revolusjonær detektiv
Historien starter nesten syv år etter at toget forlot perrongen i Chicago for første gang, når et bestialsk mord er i ferd med å forstyrre den skjøre balansen om bord.
Sjefen for serviceavdelingen, Melanie Cavill (Jennifer Connelly), henter derfor den tidligere drapsetterforskeren Andre Layton (Daveed Diggs) frem i toget.
Layton lever i elendighet i halen på toget, der de som ikke hadde billett ble stuet sammen etter at de desperat forsøkte å storme toget ved avgang. Den gamle politimannen planlegger en revolusjon for å skape et bedre liv for «haleboerne», og nå kan han bruke etterforskningen som et rekognoseringsoppdrag for revolusjonen.
Vittige rollefigurer
Jeg liker konseptet i «Snowpiercer» godt og koser meg med denne dystre fremtidsvisjonen. Selv om mordmysteriet som opptar første halvdel av sesongen er som en slapp versjon av «Mord på Orientekspressen», som kun er laga som en unnskyldning for å få Layton frem i toget, blir det aldri kjedelig.
Verdenen vi befinner oss i er såpass spennende at jeg henger med, og rollegalleriet består også av en flere herlige figurer.
Den nevrotiske og Mr. Wilford-fanatiske kollegaen til Melanie, Ruth, er glitrende spilt av Alison Wright («Americans», «Sneaky Pete»), mens Mike O’Mally («Glee», «The Good Place») låner akkurat passe lunhet og tørrvittig humør til togets sikkerhetssjef Roche.
Det er absolutt gøy, men samtidig skulle jeg ønske serien hadde mer dybde. Med ti episoder til rådighet har man tid til å utforske det som er mest spennende med dystopisk sci-fi, nemlig hvordan vi mennesker ville ha takla verdens undergang.
Dessverre holder serieskaperne oss stadig på overflaten i «Snowpiercer» og dykker ikke ordentlig ned i materien.
Serieanmeldelse: «Maskineriet» S01 – Kristoffer Joner spiller rått og godt
Mangler visuell finesse
Så lenge vi holder oss på innsiden av toget ser «Snowpiercer» bra og påkostet ut. Produksjonsdesignet på alt fra møbler til vegger, tepper og kostymer er høy, og kontrasten mellom de ulike klassene på toget er tydelig.
Serieskaperne Graeme Manson og Josh Friedman har sammen med produksjonsdesigner Barry Robison klart å skape en verden om bord på toget som virker realistisk i fiksjonsuniverset.
Likevel mangler serien noe av den visuelle finessen som gjorde filmen så bra. Bong Joon-Ho bygde faktiske togvogner til sitt filmsett, noe som begrenset hvordan kameraet kunne bevege seg på innsiden.
Jeg vet ikke hvordan settene til serien er bygd, men kameraet beveger seg på en måte som oppleves mye luftigere, og ofte stusser jeg på hvordan det kan være plass til så mye rom inne i det som tross alt bare er et tog.
Lattervekkende datagrafikk
«Snowpiercer»-filmen hadde en klaustrofobisk følelse der filmskaperen lot oss ta et dypt åndedrag kun når han viste oss det åpne landskapet utenfor, noe som gjorde kontrasten til eksteriøret desto større.
Når serieskaperne for 2020-versjonen av «Snowpiercer» viser oss togets eksteriør og landskapet rundt, blir jeg imidlertid ikke imponert.
På et tidspunkt ropte jeg «det ser ut som ‘Polarekspressen’», høyt der jeg satt i sofaen.
CGI-en var så dårlig at jeg ble revet rett ut av fiksjonen hver gang. Heldigvis holder vi oss for det meste på innsiden av toget, men likevel, når du lager påkostet science fiction i 2020, bør ikke den datagenererte grafikken se ut som en animasjonsfilm fra 2004.
Anmeldelse: «Parasitt» – Gjør noen ville veivalg som er en fryd å være med på
En umiskjennelig sjarm
Jeg har mange innvendinger mot «Snowpiercer», men jeg kan likevel ikke fornekte at jeg ble underholdt fra start til slutt av sesongens ti episoder.
Selv fyllepisodene midtveis i sesongen var spennende nok til at serien holdt på oppmerksomheten. Og serien har en umiskjennelig sjarm som går rett hjem hos en science fiction-entusiast som meg selv.
Derfor blir det en knepen firer til «Snowpiercer». Liker du dystopisk sci-fi er det klart du skal sjekke ut serien for å gjøre deg opp din egen mening. Og når sesong to er klar til å tøffe ut av stasjonen igjen neste år, kommer jeg til å stå klar på perrongen.
