På kino: «Vivarium» er en merkverdig film, der det visuelle er ambisiøst, den innledende mystikken pirrende, men fremdriften vekslende.
Den har flere spennende tilløp og interessante ideer, men ensformigheten gjør deler av filmopplevelsen til en utfordring for konsentrasjonen. Holder man ut, får man imidlertid lønn for tålmodigheten.
Handlingen fortelles som en sci-fi-lignende fabel som kommenterer en livssituasjon i et miljø som mange kan relatere seg til, og er basert på et definitivt annerledes scenario.
«Vivarium» kunne ha vært en praktfull novellefilm, men manuset strever litt med å fylle 97 minutter. Dette er likevel forunderlig nok til å holde på oppmerksomheten.
ANMELDELSE: «The Great» er en sjarmerende kostymekomedie
Fanget i forstadslabyrint
Gemma (Imogen Poots) og Tom (Jesse Eisenberg) drar på visning i et nytt byggefelt med megleren Martin (Jonathan Aris).
Plutselig forsvinner megleren, og når Gemma og Tom forsøker å dra, viser det seg at de er fanget i en uendelig forstadslabyrint av mintgrønne hus i folketomme gater.
De blir nødt til å bosette seg i visningshuset, og finner matvarer og andre nødvendigheter i mystiske pappesker utenfor døra. Så får de en eske med en baby, med beskjed om de må oppdra det for å slippe fri.
Selvutslettende øvelse
På overflaten er dette et mysterium om hvem som har iscenesatt denne situasjonen og hvorfor. Noen innledende naturbilder gir et hint om tematikken, mens filmens tittel også er en indikasjon, siden et vivarium er et avgrenset område for å observere dyrking av planter eller oppdretting av dyr under kontrollerte forhold.
Kanskje overvåkes Gemma og Tom av noen eller noe som vil studere menneskers oppførsel? Samtidig kan filmen være et bilde på hvordan det å få og oppdra et barn kan føles som en selvutslettende øvelse for en mor og en far.
Både Gemma og Tom ser på det hurtigvoksende barnet som et fremmedelement i sine liv, og dets kravstore behov og konstante tilstedeværelse visker gradvis ut deres egne personligheter og kjærlighet for hverandre.
Filmen viser også hvordan barnet på mange måter blir et speilbilde av sine oppdragere, og at de ikke liker det de ser. Tom ender opp med å grave seg ned i et stort hull, både bokstavelig talt og i overført betydning.
ANMELDELSE: «De forbandede år» er en god halvpart av historien
Mystikk og surrealisme
«Vivarium» er slående fotografert i stiliserte forstadsomgivelser, inspirert av René Magrittes malerier «L’Empire des Lumieres» (1947-1965), og kan minne om miljøer som Tim Burton eller Roy Andersson har brukt i sine filmer.
Historien foregår også i en slags fordreid virkelighet som både Terry Gilliam og David Lynch kunne ha skapt. Regissøren er imidlertid irske Lorcan Finnegan, som også har skrevet historien sammen med Garret Shanley, inspirert av deres egen kortfilm «Foxes» (2011).
De fortjener ros for å ha kokt sammen en film som så avgjort ser annerledes ut, og har en gjennomgående tone av mystikk og surrealisme. De greier bare ikke å holde nerven og nysgjerrigheten helt oppe på innledningens nivå.
Gemma og Toms utfordringer blir etter hvert så repetitive og insisterende at man kobles litt av. Det er synd, for når filmen endelig pirker litt grundigere under den kunstige overflata, oppdager man at det er mye interessant å finne når en forstadsdrøm viser seg å være et mareritt.
