I NRK TV: Noen ganger så merker du det med én gang. Enten det er førstesiden i en bok, første strofen i en sang, eller den første scenen i en TV-serie. Du merker umiddelbart at dette er bra. Slik er «Normal People».
Denne serien er en nær og ektefølt fortelling om kjærlighet, vennskap og det å bli voksen. Og den tar opp temaer som ensomhet og psykisk helse på en måte som treffer knallhardt langt inn i sjela.
Seriens tolv halvtimeslange episoder er en kjærlighetshistorie som strekker seg over flere år, og er årets mest engasjerende serieopplevelse så langt for min del.
Hemmelig kjærlighet
«Normal People» er en samproduksjonen fra BBC og Hulu og er basert på Sally Rooneys roman med samme navn. Serien har vært Storbritannias store snakkis denne våren og det er lett å forstå hvorfor.
Serien tar oss med til en liten by på Irlands vestkyst, der Marianne og Connell er i ferd med å fullføre videregående. Han er helten på skolens fotballag, hun er den rike, skoleflinke einstøingen som mobbes fordi de andre elevene er redd hun ser ned på dem.
Når de to forelsker seg må det holdes hemmelig for de andre, så ikke også Connell skal bli utstøtt. Og dette blir starten på et langt og turbulent forhold som skal prege det gryende voksenlivet.
Viktig tematikk
Det høres ut som plottet i en klassisk high school-film, men «Normal People» har mer substans.
Angst, ensomhet, et usikkert selvbilde. Serien utforsker disse temaene og ser på hva som har gjort Marianne og Connell til dem de er.
Vi hopper stadig i tid for å få de viktigste hendelsene i livene deres, når deres to veier krysses og når de skilles igjen.
Og selv om det store spørsmålet selvfølgelig er: får de hverandre til slutt? Så er det hvordan de har det med seg selv og hvordan de vokser som mennesker som er den virkelige historien.
Enestående samspill
Jeg har ikke lest Sally Rooneys roman og skulle gjerne ha likt å vite hvor mye av seriens dialog som er hentet fra boksidene, og hvor mye som er skrevet av manusforfatter Alice Birch.
Serien bæres i stor grad av samtaler mellom våre to hovedpersoner og disse oppleves som svært realistiske innblikk i to mennesker som både forstår og misforstår hverandre på et helt grunnleggende nivå.
Daisy Edgar-Jones og Paul Mescal har et inderlig samspill som bergtar meg fullstendig. Mescal er spesielt imponerende som en ung mann som føler at han bestandig later som, men egentlig ikke har en plass han passer ordentlig inn.
Det ligger en dyp sårbarhet i blikket hans som jeg kjenner fysisk i brystkassa. Det er vondt, samtidig som det er fint.
Sobert og vakkert
«Normal People» har et visuelt uttrykk som bringer oss tett på rollefigurene. Dette er spesielt til stede i seriens første seks episoder, som er regissert av Lenny Abrahamson («Room», Frank») med Suzie Lavelle («Sherlock», «His Dark Materials») på foto.
Lavelles kamera er ofte nært og betraktende, med utsnitt der lys strømmer inn i bildet på virkningsfullt vis.
Sammen med seriens sobre originalmusikk, og et krydder av stemningsfull popmusikk, blir det en vakker serieopplevelse.
Denne serien har gjort dypt inntrykk på meg, og sitter igjen i kroppen mange dager etter jeg så hele serien fra start til slutt uten stans. Marianne og Connell fortsetter sine liv utenfor skjermen når rulleteksten går for siste gang, og jeg lurer oppriktig på hvordan det går med dem.
