På kino: «Onkel» er et lite dansk familiedrama om plikt, familiekjærlighet og selvrealisering som gjøres stort gjennom et fortreffelig filmspråk.
Regissør Frelle Petersen holder dialogen til et minimum og bruker et skarpt blikk, repetisjon og treffsikre miljøskildringer til å fortelle slik bare filmen kan.
Det smaker ekte halm og husdyr av dette skandinaviske landbruket, og hovedpersonenes gjensidige avhengighet er både gripende og universelt gjenkjennelig.
ANMELDELSE: Normal People – Bergtar fra første stund
Stabilitet vs. selvrealisering
Foreldreløse Kris (Jette Søndergaard) er 27 år og bor sammen med sin onkel (Peter H. Tygesen) på en melkegård på Sønderjylland.
.
Gårdsdriften har blitt i overkant tung etter at onkelen fikk blodpropp og ble lett pleietrengende. Men gjennom fullstendig dedikasjon og meget gode rutiner, klarer de to å holde kyrne friske og melkeproduksjonen i gang.
De har ofret mye for hverandre denne niesen og onkelen. De har vært gjennom tunge tap, og de trenger hverandre og gårdens stabile rammer på flere plan.
Men denne tryggheten er under press. Kris har lenge undertrykt sine drømmer om veterinærstudier, hun har et godt øye til Mike (Tue Frisk Petersen) og onkels stadig skrantende helse setter også en utløpsdato på deres gårdsliv.
ANMELDELSE: King of Staten Island – Kul og sløy
Ordknapp og megetsigende
«Onkel» er en observerende film. Observerende og så grundig i sine første åtte minutter, at observasjonene blir til et eget språk.
Et språk hvor en liten variasjon i frokosten eller arbeidsflyten i fjøset forteller alt vi trenger å vite om hvordan hovedpersonene har det, og hvorfor de ikke sier det til hverandre.
Det gjør at filmen oppleves svært naturlig og troverdig i formen. Styrker som forsterkes av samspillet mellom Jette Søndergaard og Peter H. Tygesen.
De to er niese og onkel også i virkeligheten, og de formidler et nyansert, sjarmerende og lunt portrett av to menneskers familiekjærlighet på særdeles ektefølt vis.
«Onkel» er en film full av interessante formgrep og problemstillinger, og regissør Frelle Petersen gjør noen valg helt på slutten som er egnet til god filmdiskusjon.
For dette er en film det er verdt å prate om når den er ferdig. Den fester seg, og gleder som både fortelling og filmkunst.
