På kino: Den første animerte Knutsen & Ludvigsen-filmen moret og sjarmerte et bredt kinopublikum for fem år siden. Den glimrende oppfølgeren bygger videre på Øystein Dolmen og avdøde Gustav Lorentzens kjære fantasiunivers.
Her får vi absurd humor og bisarre visuelle krumspring, akkompagnert av duoens tidløse musikk for barn i absolutt alle aldre.
Regissørene Rune Spaans og Gunhild Enger fyller filmruta med festlige underfundigheter, mens skuespillerne John Brungot og Hermann Sabado nok en gang treffer blink med sine fantastiske imitasjoner av Dolmen og Lorentzens figurer.
«Knutsen og Ludvigsen 2 – Det store dyret» imponerer også stort med fargerik og detaljrik animasjon, og er derfor en fryd for alle barn, enten du er 5 eller 50!
ANMELDELSE: Milly Bobby Browns smittende energi gjør «Enola Holmes» severdig
Kastes ut av tunnelen
Som (nesten) alle vet, bor Knutsen (John Brungot) og Ludvigsen (Hermann Sabado) inne i en togtunnel sammen med en grevling i taket. Her blir det krise når de kastes ut av Konduktøren (Heidi Goldmann), som sier hun gjør det på vegne av Myndighetene.
Kameratene bestemmer seg for å finne Knutsens forsvunne bestefar, Kaptein Knutsen (Per Inge Torkelsen), en fryktet sjørøver som helt sikkert kan ordne opp i situasjonen.
De legger ut på leting i både nord og sør og høyt og lavt, samtidig som en gammel kjenning fra bestefarens fortid, Gudrun (Anne Grete Preus), også er på jakt etter ham.
Historien er en smule springende, når sant skal sies. Det er ingen dype linjer å trekke fra den, annet enn at personers påståtte handlinger og motiver ikke alltid stemmer overens med virkeligheten.
Dette er egentlig av mindre betydning, for det viktigste er å oppleve Knutsen & Ludvigsens univers, med alle deres snurrige påfunn og rariteter, og autentisiteten er sikret ved at filmen er skrevet av Øystein Dolmen selv.
Kameratene beveger seg fra den ene pussige situasjonen til den andre, men kan også stoppe opp og fundere over de ørsmå, men betydelige forskjellene mellom ordene «fis» og «fnis» og «smør» og «snørr». Her kan man se for seg at Brungot og Sabado må ha ledd bort utallige opptak før det satt ordentlig.
ANMELDELSE: «We Are Who We Are» er er oppslukende vakker om jakten på egen identitet
Det skumle ligger på lur
Selv om Knutsen & Ludvigsens verden stort sett er helt ufarlig, ligger det skumle på lur, her i form av det store dyret som skjuler seg inne i tunnelen.
Den farligste figuren skal likevel vise seg å være Gudrun, en saftig antagonist som kjører en uvanlig tøff skurkedoning og har et hovedkvarter som ligner mistenkelig mye på et omstridt museum i Oslo.
Figuren stemmelegges med nydelig gruff av Anne Grete Preus i sin siste jobb før hun døde i august 2019 (hun var også den norske stemmen til Ursula i «Den lille havfruen» i 1989). Her kan det hende at de minste barna vil synes at det blir litt skummelt, men konteksten er ufarlig og filmen er tillatt for alle.
Det kunne vært ekstra morsomt for voksne om filmskaperne hadde flesket til med enda sterkere virkemidler iblant, men det ville vært et brudd på den respektfulle holdningen de ellers har til Knutsen & Ludvigsens barnevennlighet.
ANMELDELSE: «The Wretched» fortjener ros for effektene
Som i den første filmen, står musikken sentralt i «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret». De nye versjonene av duoens gamle låter er igjen fabelaktig produsert av Kåre Chr. Vestrheim.
Ett av høydepunktene, «Ku i tunnelen», ledsages av hallusinatoriske bilder etter at Knutsen & Ludvigsen har spist lakrisbåter som det, ifølge Ludvigsen, må ha vært enormt mye sukker i. Voksne seere kan le ekstra mye av dette, da man iblant kan mistenke noen av de psykedeliske tekstene for å ha vært forfattet under påvirkning av et eller annet.
Vi får også en direkte himmelsk versjon av «Matpakkespisevise», en svingende utgave av «Bestefarvise», høy trivselsfaktor med klassikeren «Hallo! Hallo!», og – ikke minst – en skikkelig rocka versjon av «Sjørøverkaptein Knutsen» med hyllestbandet Racer.
Dette bidrar til å gjøre filmen til en fenomenal feiring av et særegent barneunivers som fremdeles fenger. Man kan nesten ikke ønske seg en bedre Knutsen & Ludvigsen-film!
