På kino: Dokumentarfilmen «Kunstneren og tyven» har mange oppsiktsvekkende sider. En av dem er at den ble påbegynt uten at regissør Benjamin Ree (kjent for Magnus Carlsen-dokumentaren «Magnus») kunne vite hvilken unik historie som lå foran ham.
Utgangspunktet er hvordan den tsjekkiske kunstneren Barbora Kysilkova ble frastjålet to store malerier fra et galleri i Oslo i april 2015, og deretter opprettet et varmt og uventet vennskap med den ene tyven.
Ree har skapt et fascinerende portrett av to personer med et helt spesielt forhold til hverandre, der dynamikken plutselig endrer seg foran øynene våre. «Kunstneren og tyven» dokumenterer deres historie både varmt, sårt og hudløst.
ANMELDELSE: «The Mandalorian» S01 vil gi deg troen på «Star Wars» tilbake
Gryende vennskap settes på prøver
Under rettsaken mot tyven går Barbora bort til den tiltalte og spør om hun kan få male et portrett av ham. Karl-Bertil Nordland takker ja, og hans emosjonelle reaksjon på det ferdige resultatet, er et mirakuløst sterkt og intimt øyeblikk.
Det er som om han for første gang betrakter seg selv, hvem han er og kanskje hvem kan kunne ha vært uten kriminalitet og rusavhengighet. Kanskje opplever han også å ha blitt sett av en annen som tilgir ham for hans synder.
Det skjer ting i begges privatliv som setter Barbora og Bertils gryende vennskap på nye prøver, blant annet på grunn av hans pågående rusmisbruk. Samtidig er Barboras samboer, Øystein, bekymret for hennes tiltrekning mot noe som kanskje er destruktivt.
Benjamin Ree hopper frem og tilbake på tidslinjen, som om han og klipper Robert Stengård skulle være inspirerte av ikke-lineære filmer av for eksempel Nolan, Tarantino eller Kaufman.
Først skildres innledningen av det spesielle vennskapet fra Barboras side, så åpner det seg nye perspektiver når det samme gjøres sett fra Bertils synsvinkel. Dette gjentar seg senere i filmen, der den narrative strukturen kan gi svaret før man får spørsmålet.
Dette gjør historiefortellingen mer spenstig og interessant, gir et rikere bilde av hva Barboras omtanke og empati gjør med Karl-Bertil, og bidrar til å forklare hvorfor det er viktig for henne å hjelpe ham.
ANMELDELSE: «Farfar» S01 er nok en jovial forstadskomedie
Gjør et stort inntrykk
«Kunstneren og tyven» etterlater meg med enkelte spørsmål som jeg får dårlig samvittighet for å ønske svarene på, fordi det kan oppfattes som grafsing i andres liv. Likevel, når en dokumentarfilm sier A, kan det være en fordel at den også sier B.
Spesielt skulle jeg ønske at Bertils bakgrunn hadde blitt grundigere forklart. Hvordan kunne det gå så galt? Faren hans er med i noen scener, utstyrt med myggmikrofon og muligens tiltenkt mer plass, men forblir perifer.
Døra til Barboras vonde fortid med en voldelig ekskjæreste i Berlin blir også stående på gløtt, mens parterapien med Øystein blir hengende som et lite spørsmålstegn.
Det samme gjelder det slående (og perfekte) sluttbildet, som utfordrer seeren til å revurdere dybden av vennskapet mellom de to hovedpersonene.
ANMELDELSE: Figurene er bedre enn historien i «After We Collided»
Dette må likevel sees på som mer løse betraktninger enn ren kritikk, for «Kunstneren og tyven» gjør et stort inntrykk med sine nære skildringer av to kompliserte mennesker som kanskje kan bearbeide sine traumer gjennom hverandre.
Det er en feiring av empati, kjærlighet og tilgivelse, sett gjennom Rees og Kristoffer Kumars våkne og observante kameralinser, som avdekker Barbora og Bertils kampvilje, skaperkraft, feilsteg, mangler og behov.
«Kunstneren og tyven» er derfor en mesterlig dokumentarfilm som utfordrer våre fordommer og forventninger, og viser hva man kan få tilbake ved å vise omtanke for sine medmennesker.
