På Disney+: (Denne anmeldelsen er basert på den første episoden, og inneholder noen bittesmå spoilere) Sesongpremieren viser at serieskaper Jon Favreau tar opp tråden rett etter de 8 kapitlene i sesong 1. Han har både skrevet og regissert kapittel 9, som på nytt kaster oss inn i et veletablert Star Wars-univers, stadig med stor fortellerglede og imponerende verdensbygging.
Det kan virke som en liten skuffelse at nesten hele episoden foregår i et velkjent miljø som vi allerede har tilbragt mye tid i, både i de gamle filmene og tidligere i serien. Den har også en tematikk som sesong 1 allerede har brukt, der The Mandalorian igjen må gjøre noe for å få noe.
Den eventuelle skuffelsen gir seg imidlertid raskt, for dette er fremdeles fortreffelig underholdning som aldri kjeder, selv når den repeterer. Sesongpremieren gir dessuten svar på et stort spørsmål som kan få interessante konsekvenser senere i sesongen.
HØR: Filmpolitiet diskuterer forventninger og fanteorier i sin «Mandalorian»-podkast
Vil gjenforene The Child med sin art
I den første sesongen så vi hvordan The Mandalorian (Pedro Pascal) ble oppfordret til å gjenforene The Child (populært kalt Baby Yoda) med sin egen art. Nå vil han finne flere Mandalorianere for å få hjelp til å finne barnets hjemplanet.
Søket fører ham til en øde by der marshalen Cobb Vanth (Timothy Oliphant) beskytter innbyggerne mot både røvere og en omstreifende skapning. The Mandalorian foreslår et samarbeid i bytte mot noe Vanth er i besittelse av.
Dette er en problemstilling serien altså har vært igjennom tidligere, og er kanskje ikke spesielt originalt, men resulterer i noen flotte spenningssekvenser som er akkurat så store og bombastiske som man forventer av en Star Wars-serie.
Her velger Jon Favreau for øvrig å endre formatet i en avgjørende scene, fra 2.39:1 til flatskjermformatet 16:9. Meningen er nok å gi scenen større visuell slagkraft, men min personlige preferanse hadde vært å beholde det opprinnelige formatet.
Vender blikket innover isteden for utover
Sesongpremierens svakeste punkt, er at den vender blikket innover isteden for utover. Jeg hadde forventet at The Mandalorian og The Child skulle legge ut på reise til nye, spennende steder i jakten på barnets hjemplanet, men vi blir i stedet tatt med til gamle trakter med miljøer og figurer vi har sett før.
Kapittel 9 introduserer egentlig bare to nye figurer. En tvilsom person ved navn Gor Koresh (en animert skurk stemmelagt av John Leguizamo), og den nevnte marshalen Cobb Vanth (som først dukket opp i «Star Wars»-bøkene «Aftermath»). Timothy Olyphant er en kjenning fra serier som «Deadwood», «Justified» og «Fargo», og er et trygt valg til en rolle der han må spille både farlig, sjarmerende og rettvis.
Pedro Pascal har som vanlig begrensede muligheter til å uttrykke seg, siden The Mandalorian alltid har på seg beskar-rustning med heldekkende hjelm, men den ikoniske fremtoningen, et tydelig kroppsspråk og velplassert dialog gjør ham fremdeles til et midtpunkt som skaper engasjement.
The Child har dessverre lite å gjøre i sesongpremieren, men Jon Favreau passer på å gi oss stadige glimt av det, så vi både får dosen av uimotståelig søthet og påminnelser om det endelige målet.
ANMELDELSE: «Relic» er uhyggelig bestemorskrekk
Maler en troverdig verden
Sesongpremierens sterkeste punkt, er at «The Mandalorian» fremdeles fremstår utrolig detaljert og gjennomarbeidet. Her blir Star Wars-fansen servert mange gode referanser, som det kanskje trengs flere gjennomsyn for å oppdage, samtidig som de store penselstrøkene maler frem en troverdig verden med et imponerende omfang for en tv-serie.
Etter at den første sesongen ble sendt, har vi lært hvordan alt er innspilt i et digitalt studio i Los Angeles, men det er det umulig å se spor av i det ferdige produktet. Dette er så forseggjort at det virkelig ser ut som filmingen har foregått på en location langt, langt borte.
Selv om omgivelsene viser seg å være velkjente i kapittel 9, håper og forventer jeg at «The Mandalorian» fører oss til flere nye og spennende verdener i resten av sesongen. Det er der potensialet ligger til å gjøre sesong 2 enda bedre enn den første. Premieren er mer enn god nok til å at det er god grunn til å glede seg til fortsettelsen.
