På kino: Den nye dokumentaren om Billie Holiday kaster nytt lys over den legendariske sangeren, men lar noe ligge i mørket. Regissør James Erskine har gjort en formidabel jobb med å forme en film rundt nesten 50 år gamle kassettopptak av intervjuer med de som kjente henne.
«Bille» gir en god og informativ skildring av den unge jentas harde oppvekst i Philadelphia, der hun ble født som Eleanor Fagan i 1915, gjennombruddet i New York på 1930-tallet, en karriere i sus, dus og rus og hennes alkohol- og narkotika-relaterte dødsfall i 1959, bare 44 år gammel.
Filmen er samtidig den tragiske historien om hun som gjorde intervjuene med Billie Holidays venner og kolleger på 1970-tallet, dessverre med indirekte insinuasjoner som aldri blir adressert skikkelig.
Heldigvis gjør Erskine ingen forsøk på å forskjønne Holidays historie. Filmen gjør det klart og tydelig hvilket enormt talent hun hadde, men også de menneskelige kostnadene og lidelsene som lå bak.
ANMELDELSE: «Saint Maud» er en skrekkelig god debut fra britisk regissør
Et produkt av traumatiske opplevelser
På starten av 1970-tallet ville journalisten Linda Lipnack Kuehl skrive en bok med den sanne og usminkede historien om Billie Holiday, over 20 år etter hennes død. Hun gjorde flere hundre timer med intervjuer, men ble funnet død på gata i New York i 1978 før arbeidet var fullført. Dette fortelles i tekstplakater i filmens innledning, uten videre opplysninger, og etterlater en mistanke om at bokprosjektet og dødsfallet på en eller annen måte er relatert.
Erskine tar i bruk kassettopptakene for å videreformidle førstehåndsskildringer av Billie Holiday på ulike stadier i livet. Kuehl hadde nemlig intervjuet både barndomsvenner, sangere, musikere, halliker og elskere. En av de som blir intervjuet er sangeren Tony Bennett, som sier at det virker som om alle kvinnelige sangere går under når de når toppen, og han vil gjerne vite hvorfor.
Filmen gir ikke noe entydig svar, men i Billie Holidays tilfelle skapes det et overbevisende inntrykk av at hun var et produkt av traumatiske opplevelser i barndommen og ungdommen, med både voldtekt, overfall, prostitusjon og tidlig lefling med alkohol og narkotika.
Det påvirket resten av hennes korte liv, og intervjuobjektene kaller henne både «destruktiv», «psykopat» og «masochist». Filmen er full av åpne, ærlige og fargerike beskrivelser av hennes ville festing, mangfoldige sexliv, voldelige forhold og uberegnelige utagering.
Kraftfull og intens innlevelse
Det er mye musikk i filmen, som gir oss flere klare eksempler på Billie Holidays briljante egenskaper som jazzvokalist. I begynnelsen ser vi henne fremføre «Now or Never» med Count Basies orkester på «Art Ford Show» i 1949.
Dette er opprinnelig et tv-opptak i sort-hvitt, men vises her nydelig restaurert, fargelagt og presentert i cinemascope. Lyden er også frisket opp betydelig, og i surroundkanalene hører vi det nesten umerkelige surret fra publikum, som om vi selv satt i tv-studio.
Vi ser henne også fremføre «Strange Fruit» i sin siste TV-opptreden på det engelske programmet «Chelsea at Nine» i 1959, under fem måneder før hun døde, på en kraftfull og intens måte der smerten lyser tydelig av ansiktet hennes.
Flere av intervjuobjektene fremhever Holidays innlevelse, der en sier at når for eksempel Ella Fitzgerald sang om en mann som hadde forlatt henne, kunne det høres ut som han bare hadde gått til butikken, mens når Billie Holiday gjorde det, var det ingen tvil om at mannen hadde gått for alltid. Filmen argumenterer med at Holiday kunne uttrykke så intenst mye når hun sang nettopp fordi hun hadde et så hardt og utfordrende liv.
ANMELDELSE: «Palm Springs» er morsom tidslek med grovkornet humor
Mystisk dødsfall
«Billie» handler selvsagt først og fremst om Billie Holiday, men innimellom får vi også små drypp om Linda Lipnack Kuehls historie. Det leder frem til hennes mystiske dødsfall i 1978, som kan ha vært selvmord, eller kanskje ikke? Regissør James Erskine har selv sagt i et intervju med en24news.com at Kuehl «tilsynelatende døde på grunn av hennes research», men velger å være veldig diffus i filmen.
Det sies ikke rett ut, men det gis inntrykk av at det i hvert fall fantes én person i Billie Holidays nære krets som kunne hatt noe å tape dersom Kuehl fullførte sitt bokprosjekt. Det ser dessverre litt spekulativt ut i filmen, all den tid James Erskine ikke har noen bevis eller gode teorier å legge frem. Dette burde ha vært løst på en annen måte, eventuelt fjernet helt fra filmen.
Historien om Billy Holiday er imidlertid fortreffelig fortalt, der Kuehls interessante intervjuer illustreres med et imponerende tilfang av smakfullt presenterte filmklipp og bilder, og gir oss ny og verdifull innsikt og forståelse for en av jazzhistoriens beste stemmer.
