På Netflix: Filmer, dokumentarer, bøker og ikke minst utallige oppslag i sladreblader verden over – historien om prins Charles og prinsesse Diana har fascinert og opptatt oss siden den blyge, unge piken gjorde sitt inntog i den britiske kongefamilien på 80-tallet.

Med den fjerde sesongen av «The Crown» entrer det nye stjerneskuddet Emma Corrin scenen som Lady Di, og med sitt nedslåtte, men likevel intense blikk tar hun meg med storm.

Fortellingen er sesongens store trekkplaster og serieskaper Peter Morgan gir oss en mer nyansert fremstilling av forholdet enn jeg har sett tidligere.

Morgan snubler mer i sin fremstilling av den andre store kvinnen som melder sin ankomst i sesongen, Storbritannias første kvinnelige statsminister Margaret Thatcher. Og det er litt for lite dronning Elizabeth til at jeg blir helt fornøyd.

Likevel – den fjerde sesongen av «The Crown» er fortsatt noe av det beste sjangeren historisk drama har å by på. Og for deg som elsker å fortape deg i kongelige affærer og dramatikk, er det fortsatt lite som er bedre enn «The Crown».

Anmeldelse: «The Crown» S03 – Klarer å fylle et par enorme dronningsko.

JERNKVINNEN: Gillian Anderson lar oss komme under huden på Margaret Thatcher i «The Crown». FOTO: Des Willie/Netflix.
Med jernkvinnen som anker

Klærne, håret, musikken, stemningen – som i sine tre første sesonger klarer «The Crown» umiddelbart å transportere meg til riktig epoke med en upåklagelig tidskoloritt som imponerer.

Mer enn noen gang vil man nok kunne dra kjensel på både kjoler og antrekk og ikke minst hendelser fra diverse presseoppslag, alt strålende rammet inn av de stilsikre kameralinsene til Adriano Goldman og Stuart Howell.

Det er Thatchers æra som rammer inn sesongen denne gangen, og serien følger hennes statsministerskap fra start til slutt, altså fra 1979 til 1990.

Gillian Anderson («The X Files», «Sex Education») lar oss komme under huden på «jernkvinnen» og gir oss et troverdig innblikk i hvordan det var å være den eneste kvinnen på toppen i en mannsdominert verden.

Hun er fengslende i rollen som en kvinne med en altoppslukende arbeidsmoral, som elsker landet sitt og som er forberedt på å gjøre knallharde og upopulære beslutninger for å få orden på Storbritannias økonomi.

Og som i tidligere sesonger er det gøy å følge dynamikken mellom dronning Elizabeth og hennes statsminister. Spesielt siden Thatcher utfordrer dronningen på andre måter enn statsministrene vi har sett tidligere i serien.

Jeg synes dog det er litt vanskelig å venne seg til Andersons overtydelige diksjon. Etterligning av Thatchers talemåte er treffsikker, men det blir rett og slett for mye med dagens ører.

MANNSTUNGT: Det var kun menn i det første Kabinettet Thatcher satt sammen da hun ble statsminister. FOTO: Des Willie/Netflix.
Får vondt i magen

Mitt største problem med seriens fremstilling av Thatcher ligger imidlertid i Peter Morgans manus.

Serieskaperen gjør et poeng ut av at statsministeren ikke vil ha andre kvinner i Kabinettet da hun dannet sin første regjering, fordi kvinner generelt er for emosjonelle til å være ledere. Dette er en fordom hun selv må motarbeide i sin karriere, samtidig som det i serien er en frykt hun bærer på i seg selv.

Derfor er det så provoserende at Morgan fremstiller Thatcher som nettopp det hun selv ikke ønsket å være – en kvinne som handler i affekt, preget av sine «kvinnelige emosjoner».

I forbindelse med Falklandskrigen tar Morgan seg noen kunstneriske friheter og lar en hendelse i Thatchers privatliv sammenfalle med opptakten til krigen. Dette fører til at kritiske avgjørelser tas på feil grunnlag, men sannheten er at disse to hendelsene skjedde med flere måneders mellomrom

Falklandskrigen ender riktignok opp med å bli en suksess i Thatchers turbulente karriere, men i Morgans penn fremstår det nærmest som flaks.

Jeg tror kanskje at denne historielinjen egentlig er et forsøk på å få Thatchers kvinnelige egenskaper til å fremstå som en styrke, men resultatet er altså det motsatte og et rot jeg får litt vondt i magen av.

Heldigvis haler Morgan det i land igjen, og i løpet av sesongen berører han temaer som sexisme, klasseskille og ikke minst overklassens privilegier på nyansert vis.

STRÅLER: Emma Corrin spiller svært godt i rollen som Diana i «The Crown». FOTO: Des Willie/Netflix.
En pur ung prinsesse

Vondt i magen får jeg også av forholdet mellom prinsen av Wales og Diana, men her er det fordi historien er fortalt på en måte som gjør at den slår desto hardere.

Diana var bare 19 år da Charles fridde og hadde akkurat fylt 20 da hun gikk opp kirkegulvet i St. Pauls katedral i 1981. Morgan understreker både hvor ung Diana var, og aldersforskjellen mellom henne og ektemannen, ved å la seeren bli med på deres første møte.

Det skjedde da Diana var 16 år og Charles skulle på date med storesøsteren hennes. Her introduserer Morgan Emma Corrins Diana som en barnslig og tøysete romantiker av en sekstenåring.

Innledningsvis spiller Corrin Diana med en livsglede og et glimt i øyet som virkelig stråler gjennom TV-ruta. Her lekes det med rulleskøyter gjennom korridorene på Buckingham Palace, med Duran Durans «Girls on film» på Walkman i beltet, og jentekvelder der venninnene fryder seg over at hun skal gifte seg med prinsen.

STOPP PRESSEN: Den fjerde sesongen av The Crown er full av bilder du vil dra kjensel på hvis du har fulgt historien om Diana og prins Charles. FOTO: Des Willie/Netflix.
Strålende Diana

Når den unge jentas fantasi om livet med eventyrprinsen etter hvert slår sprekker, viser også Corrin stor rekkevidde som skuespiller. Fra en vever sårhet i sin tolkning av ensomhet, sorg og forelskelse, til en intens tilstedeværelse i skildringen av glede, sinne og handlekraft – Corinn er troverdig i alle ledd.

Det er ingen tvil om hvilken del av parforholdet som kommer dårligst ut i sesongen, men Morgan setter ikke opp et fullstendig svart-hvitt-bilde av hvem som er skurk og offer.

Diana og Charles skildres som mennesker med feil og mangler, og begge er på sett og vis ofrene i fortellingen. Dermed fikk jeg også sympati for Josh O’Connors prins Charles, selv om han reagerer med smålighet og dårlig skjult bitterhet over den situasjonen han er tvunget inn i.

O’Connor, som også overbeviste i forrige sesong, får virkelig vist seg som et stort skuespillertalent denne sesongen, og han er forbløffende lik prins Charles i alt fra fakter, holdning og mimikk.

FORTSATT FANTASTISK: Olivia Colman er fortsatt en fryd som dronningen i «The Crown». FOTO: Des Willie/Netflix.
Mer dronning Elizabeth, takk!

Episodene som handler om Charles og Diana er selvfølgelig såpe med stor S, men det bikker aldri over i det melodramatiske. Det er Diana som bærer flere av disse episodene og det fungerer godt, selv om jeg gjerne skulle sett mer til dronning Elizabeth oppi det hele.

Med det store fokuset på Thatcher og prinsen og prinsessen av Wales, har dronningen blitt mer en tilskuer enn en hovedrolle i serien. Derfor koser jeg med også ekstra de gangene hun er i sentrum i løpet av sesongen.

Som for eksempel når hun inviterer hver og en av barna sine til lunsj for å finne ut av hvem som er favorittbarnet, eller episoden der en desperat mann bryter seg inn på Buckingham Palace for å fortelle dronningen hvor dårlig stilt det er i landet under Thatchers styre.

Olivia Colman er en fryd av en skuespiller og jeg elsker når hun får lov til å utfolde seg som monarken, som hun spiller som en skarp og kunnskapsrik kvinne som tidvis også er uforstående og perpleks i møte med den virkelige verden.

Og som jeg alltid lurer på etter å ha sett «The Crown», så undrer jeg spesielt denne gangen på hva dronningen tenker om hvordan kongefamilien skildres i serien. For hun ser vel på, tror ikke du?

Alle episodene av «The Crown» S04 slippes på Netflix 15. november.

Om SERIEN

The Crown
  • The Crown
  • Slippdato: 15.11.2020
  • Sesong: 4
  • Utgiver: NETFLIX
  • Serieskaper: Peter Morgan
  • Sjanger: Drama, Historisk