PÅ KINO 11. DESEMBER: Geir Grenis («Umeå4ever») lettbente skrekkfilm «Alle må dø» vasser i forslitte sjangerklisjeer.
Det er en film som oser av kjærlighet til amerikansk B-filmtradisjon, og den prøver å plassere seg et sted mellom humørfylt hyllest og blodig drapsfest etter kjent «slasher»-formel.
Dessverre er den ikke skumlere enn et skrubbsår på skogstur. Den er heller ikke utpreget frydefull i hverken referanser, humor eller blodige dødsfall.
Og når i tillegg både konsept og plottvri er en manussuppe kokt på en syltynn spiker, blir dette vassen og forglemmelig hytteskrekk.
ANMELDELSE: The Eight Hundred – imponerende slagscener
Utdrikkingslag med skrekktema
Gina (Viktoria Winge) er glad i skrekkfilm. Det nevnes en gang i innledningen. Så derfor har venninnene kidnappet henne og dratt ut i skauen for et utdrikkingslag på et øde småbruk. Temaet for natten er skrekkfilm.
Uten å gå for mye inn på et ganske anstrengt plott, så sliter bruden med bryllupsnerver, ekskjærestene hennes skal være med på utdrikningslaget og brudgommen er visstnok av den sjalu typen.
Og skulle det dukke opp flere lik, så er det selvsagt dårlig med dekning på telefonen.
Viktoria Winge og Julia Schacht (i rollen som venninnen Camilla) er gode skuespiller som gjør sitt beste med å skape engasjement rundt filmens historie og egne rollefigurer.
De to er det beste med filmen, med de får dessverre altfor lite å jobbe med.
ANMELDELSE: Come Play – Forsøker å skremme med enkle virkemidler
Sjangerkjærlighet er ikke nok
Metagrepet med «skrekkfilm» som tema for en skrekkfilm, kan være et fiffig grep hvis det gjøres med kløkt. Spesielt hvis det blir bakt inn i plottet på en original og fengende måte. Det mest kjente beviset er kanskje Wes Cravens «Skrik» fra 1996.
Men der «Skrik» brukte klisjeene for å gjøre noe nytt, bruker «Alle må dø» klisjeene kun for å gjøre det opplagte.
Skrekkpynten på gården og rebusløpet med horrortema er veldig tydelige markører for at dette er en skrekkfilm, men Greni får minimalt ut av setting og stemning utover ren informasjon om at vi nå befinner oss i en metaskrekkfilm.
Manuskriptets flørt med den psykologiske thrilleren klarer heller ikke å tilføre særlig spenning, eller gi noen vesentlig innsikt i den tematikken.
Det er tydelig at dette er laget av noen med hjerte for slasherfilmens enkle gleder. En filmskaper som har både kunnskap og et visst håndlag med sjangeren. Men her er det ikke nok kjøtt på manusbeinet, eller nok lek med det makabre, til at den kjærligheten får feste seg i mer enn dekor og kulisser.
Unntaket er en inspirert isborscene som er en utfordrer hvis noen setter sammen en internasjonal høydepunktmontasje fra skrekkkfilmåret 2020!
Slike godbiter gjør at folk med enorm appetitt og stor mengdetoleranse for lettbente slasher-filmer kan finne ting å glede seg over i «Alle må dø». Filmen holder tross alt bortimot det tittelen lover.
«Alle må dø» har kinopremiere fredag 11. desember.
