PÅ KINO 25.12.2020: «Maryam» er et bevis på at filmer kan åpne vinduer mot land og kulturer man sjelden får innsyn i, i dette tilfellet Saudi-Arabia.
Haifaa Al-Mansour («Den grønne sykkelen», «Mary Shelley») er landets første kvinnelige regissør, og bruker sin fjerde spillefilm til å skildre gryende kvinnekamp i et strengt religiøst og patriarkalsk samfunn.
Det er en varm, inspirerende og godt fortalt film, med nyanserte skildringer av kvinners utfordringer i landet. Den har også en aldeles nydelig hovedperson som spilles med overbevisning av Mila Al Zahrani. «Maryam» er en deilig oppdagelse fra et filmland man ikke ser mye fra på norske kinoer.
Stiller til valg
Hovedpersonen er lege ved et lokalt sykehus som sliter med en veldig dårlig vei til inngangen. Tilfeldighetenes spill gjør at hun plutselig stiller til valg til kommunestyret for å få utbedret veien, noe som vekker oppsikt, siden en kvinnelig kandidat er en ny tanke for mange.
Den første utfordringen er at hun ikke aner hvordan en valgkamp skal føres, men de yngre søstrene Selma (Dhay) og Sara (Nora Al Awad) hjelper til, mens deres musikerpappa Abdulaziz (Khalid Abdulraheem) er på turné og følger skeptisk med på avstand.
Det skal vise seg at Maryam må slite for å bli hørt i et samfunn som ikke er vant til at kvinner hever stemmen og ytrer sterke meninger i offentligheten.
Skildrer kvinners «hemmelige» liv
Filmen viderefører flere elementer fra Haifaa Al-Mansours egen kortfilm «The Wedding Singer’s Daughter» fra 2018. Maryam er også datter av en bryllupssanger, og filmen viser mer av hvordan tildekkede kvinner slipper seg løs i et bryllup der de er segregert fra menn, slik loven tilsier.
«Maryam» skildrer kvinners «hemmelige» liv i Saudi-Arabia på en interessant, avslørende og underholdende måte. For vestlige øyne virker det absurd å se denne undertrykkende segregeringen, som gir flere merkelige utslag.
Når Maryam skal holde valgkamptale til et telt fylt av menn, må hun sitte bak teltveggen og vise seg via videolink. Når hun forsøker å reise med fly, må den voksne kvinnen ha en gyldig reisetillatelse av sin far. Og når det oppstår et problem med lyden på en bryllupsfest, kan ikke den mannlige teknikeren komme inn i det kvinnefylte lokalet, men sende Maryam for å ordne opp.
Dette gir filmen snev av komikk, men også gode bilder på hvordan det strengt islamske samfunnet fungerer både i positiv og negativ forstand.
Forsiktig samfunnskritikk
Samfunnskritikken i «Maryam» er kanskje snill og forsiktig, det måtte den sikkert også være for at filmen skulle kunne vises i konservative Saudi-Arabia, der kinodrift først ble tillatt så sent som i 2018. Kritikken ligger likevel latent i historiens tilsynelatende uskyldige skildringer av hovedpersonens kamp.
Haifaa Al-Mansour har laget en veldig fin film der alle har gode intensjoner, ingen er direkte slemme, men har ulike verdigrunnlag. Det antydes at også menn er bundet av segregeringen, bare på en annen måte enn kvinner.
Det er mye hjertevarme i formidlingen av forholdet mellom søstrene, og mellom Maryam og faren. Abdulaziz sitt turnéliv er for øvrig en viktig sidehistorie som viser den positive energien og entusiasmen i landets musikkmiljø, som har opplevd en oppblomstring de siste årene etter lang tids undertrykkelse.
«Maryam» er derfor en svært tiltalende film med velskrevne utfordringer, gode figurskildringer og fengende kulturopplevelser.
