PÅ KINO 22. JANUAR 2021: Tittelen gir en god indikasjon på filmens kontraster, fordi de fleste av oss forbinder klovner med latter og gjøgleri. Som en italiener påpeker i filmen, er det imidlertid kort vei mellom tragedie og komedie i klovners uttrykk. Leker man med gleden, ligger ikke mørket langt unna.
I «Den deprimerte klovnen» forteller regissør Christan Wulff om sin gamle lærer Knut Østrådals depresjon og hvordan han kjempet seg ut av den. Dokumentaren har noen ujevne metagrep, der regissøren og fotografen tar del i filmen, og den går ikke så nært innpå hovedpersonens bakgrunn som man kunne ønske.
Det ligger likevel en åpenbar verdi i filmens budskap om at det finnes veier ut av det dypeste mørket. Den viser også hvordan depresjon kan ramme alle typer mennesker, selv de tilsynelatende lystigste blant oss, og er en fin dokumentar med gode hensikter.
ANMELDELSE: «Andre siden» er en gjenbruksbonanza fra skrekkfilmhistorien
Emosjonelt elektrosjokk
Filmingen startet flere år etter at Østrådal kom seg ovenpå igjen, så her forsøker Wulff å skildre hovedpersonens sinnstilstand gjennom iscenesatte bilder og gjenskapte situasjoner fra da han slet som verst. Noe fungerer godt, mens andre sekvenser kan virke i overkant tilgjorte.
Vi får også se utdrag fra en forestilling Østrådal har skapt, der han forteller åpent og ærlig om sine problemer, med detaljer som for eksempel hvilket tre han har sett seg ut for å henge seg i.
Han avslører hvordan massakren på Utøya 22. juli i 2011 utrolig nok ble et slags vendepunkt. Han kaller det et «emosjonelt elektrosjokk» som faktisk ble starten på veien tilbake. Det er tidvis mørkt, men samtidig med velplassert galgenhumor og et befriende fravær av selvhøytidelighet.
Dokumentaren gir gode inntrykk av en mann som har betydd mye for mange, både før og etter depresjonen, men kanskje ikke under. Regissøren medgir selv at han var en av de som ikke hadde kontakt med Østradal i denne tiden. Mange kan nok kjenne seg igjen i Wulffs teori om at man ofte foretrekker å holde seg unna.
ANMELDELSE: «I krig med bestefar» – Trist å se gamle storheter i ubetydelig film
Trer ut av den observerende rollen
«Den deprimerte klovnen» forsøker ikke å gi et komplett bilde av Knut Østrådal, og man får bare fornemmelsen av hans levde liv før depresjonen inntraff.
Filmen har noen scener der regissøren trer ut av den observerende rollen og går inn som medspiller og samtalepartner. Dette burde kanskje enten ha blitt utvidet til å være et gjennomgående grep i hele filmen eller fjernet helt, uten at det er en stor innvending.
Østrådals historie har en gledelig utvikling med nye opplevelser i Barcelona, der vi får se glimt av hva han betyr for et knippe unge flyktninger. Dette er en historie i seg selv som filmen dessverre ikke tar seg tid til å fortelle skikkelig.
Kanskje hadde det tatt fokus vekk fra det som er essensen i Østrådals personlige historie, men det hadde likevel vært kjekt med en videre utdypning av hvordan en mann som har vært så langt nede kommer seg videre og sprer glede. «Den deprimerte klovnen» er uansett en sympatisk dokumentar som gir depresjon et klovneansikt.
