PÅ NETFLIX FRA 20. JANUAR: Jeg gledet meg virkelig til «Spionasje». Traileren bar bud om en dokumentarserie full av agenthistorier, siste skrik innen etterretning og spionutstyr som skulle matche James Bond-filmene i fiffig oppfinnsomhet.

Og hva passer vel bedre enn litt etterretningsinnsikt i en tid hvor infiltrasjonsfrykten preger internasjonal storpolitikk, og seriegodbiter som «Le Bureau», «Homeland» og «The Americans» har skapt horder av sofasittende spionfans?

Skuffelsen er derfor stor etter å ha sett de åtte episodene Netflix har servert i «Spionasje».

Presentasjonen er tam, rotete og full av selvfølgeligheter. Stilen er generisk og ganske gubbete, og det hele er geleidet av et opplest manuskript med et preg av uinspirert skolestil.

ANMELDELSE: Night Stalker – Fascinerende skildring av seriemorderjakten

MASSE DINGSER: Det skorter ikke på antall dingser som vises frem, men serien klarer bare glimtvis å knytte disse sammen med godt fortalte historier. FOTO: Netflix
Fascinerende innhold, uengasjerende form

De elleville agenthistoriene, de geniale oppfinnelsene og de aktuelle fremtidsengstelsene i «Spionasje» er magekriblende og interessante.

Fra Mata Hari og Tungtvannsaksjonen via amerikanske dobbeltagenter til «deepfakes» og forgiftede opposisjonsledere – serien har et råmateriale fullt av saftige historier og fascinerende hendelser.

Men gode historier fortjener gode formidlere, og det er her «Spionasje» svikter med en rotete fortellerstil som blør spenning og engasjement underveis.

Fortellerstemmen til Dylan Berry er flat, og han fremfører et monotont manus som tilfører lite annet enn å servere enkle fakta.

Den tematisk oppdelingen for hver episode gjør at flere gode agenthistorier stykkes opp og mister driv. Og selv innenfor episoder med samme tema blir flere av overgangene brå og unødvendig usammenhengende.

I en episode går det rett fra en kort gjengivelse av Vemork-aksjonen i Telemark til beskrivelsen av Liberator-pistolen. Hver for seg interessant, men ikke to elementer som passer utpreget godt sammen.

Flere av episodene har også en tendens til å ende i banale betraktninger om at teknologien i dag gir nye muligheter, både for spioner og de som prøver å ta spionene.

Det er jevnt over lite dybde og analytisk innsikt å finne i denne serien.

ANMELDELSE: Lupin – fengende fransk mestertyv

TING TAR TID: Med over fire timer til rådighet er det masse informasjon som serveres i «Spionasje», men mye av tiden rotes bort på gjentagelser, selvfølgeligheter og middelmådige rekonstruksjoner. FOTO: Netflix
Lettvinte løsninger

Det er flere lettvinte løsninger og late valg som bidrar til at «Spionasje» blir en middelmådig dokumentaropplevelse.

Lydsporet er sjangermessig heismusikk, formgrepene er repetitive og rekonstruksjonene smaker av 90-tallets enkleste TV-estetikk. På sitt aller verste, i episoden om sexspionasje, ser det ut som de bare har kjøpt opp restmateriale fra gamle Axe-deodorantreklamer.

Kildene som intervjues er nesten utelukkende godt voksne menn, stort sett med tilknytning til amerikansk etterretning eller private sikkerhetsselskap.

De er glimrende fagfolk hver for seg, og de kan deler av stoffet svært godt. Men når gamle gubber snakker overfladisk om det mørke nettet, «deepfakes» og hvor mye informasjon som finnes på våre mobiltelefoner, så er det lett å se for seg at det kan finnes mer relevante og varierte stemmer når det gjelder dagens utfordringer og etterretningsmuligheter.

Det svinger bra når tidligere offiserer snakker om egne opplevelser og tiden de var aktive, men flere av ekspertuttalelsene oppleves veldig generelle til tider. Og så blir det jo fryktelig få stemmer som får mene noe om internasjonal etterretning.

Å få vite at Léon Theremin var involvert i avlyttingen av den amerikanske ambassaden i Sovjetunionen i 1945, er for meg alene verdt investeringen av drøye fire timer i denne Netflix-dokumentaren – den baserer seg jo på en historisk skattkiste.

Men du verden, jeg skulle ønske serien også kom utstyrt med litt schwung og fortellerglede. Dette ble til tider kjedelig.

«Spionasje» («Spycraft») har premiere på Netflix 20. januar. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.

Om SERIEN

Spionasje
  • Spionasje
  • Slippdato: 20.01.2021
  • Sesong: 1
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: Spycraft
  • Aldersgrense: 16 år
  • Sjanger: Dokumentar, Spion, TV-Serie