PÅ NRK TV TORSDAG 18. FEBRUAR 2021: New York Times-dokumentaren «Framing Britney Spears», produsert i samarbeid med FX og Hulu, har blitt en «snakkis», og det er all grunn til å ofre filmen oppmerksomhet.
Regissør Samantha Stark forteller sobert og nøkternt om den amerikanske superstjernas vei mot suksess på slutten av 1990-tallet, og det store fallet med ustabil oppførsel, rehabilitering og angrep på paparazzi et tiår senere. Den stiller først og fremst interessante spørsmål ved vergemålet hun har levd under siden 2008, og som noen mener å vite at hun ønsker seg ut av.
Filmen har likevel noen innlysende problemer, først og fremst med sin ensidige presentasjon av problematikken, med klar slagside mot den såkalte #FreeBritney-bevegelsen. Faren Jamie Spears, som er vergen, har ifølge filmens egne tekstplakater enten takket nei til å uttale seg, eller latt være å svare, en ganske viktig nyanse som filmen burde være klarere på.
Det gjør det ikke mindre trist å se hvordan den unge, lysende og ambisiøse Britney vokste opp i et rampelys som til slutt tok knekken på henne, og den tar et indirekte oppgjør med vårt kjendis- og medieforbruk.
SE FILMEN I NRK TV: «Framing Britney Spears»
Faren styrer alt
Filmens struktur og rammeverk er tradisjonelt, kanskje også litt tamt, men fungerer etter hensikten. Anslaget forteller hvordan Britneys vergemål har gitt faren fullmakt til å styre alt hun gjør og alt hun eier, og hvordan tilhengere har dannet en bevegelse for å støtte hennes kamp for å gjenvinne kontrollen over sitt eget liv.
Deretter går filmen tilbake i tid og gir greie, om enn litt enkle og raske, beskrivelser av hennes familieforhold, veien mot berømmelse og fallet fra stjernehimmelen.
Dette blir fortalt av blant andre Nancy Carson, agenten som oppdaget Britney, barndomsvenn og tidligere assistent Felicia Culotta, stylisten Hayley Hill og New York Times-redaktør Liz Day. Dokumentarens mange kilder på kamera gir den et litt for stivt preg av «snakkende hoder», men de virker i det minste å ha verdifull innsikt.
Liv og karriere i oppløsning
Det gjør oppriktig vondt å se henne bli hundset og jaget av journalister og hensynsløse paparazzier som først profiterer på hennes suksess, og deretter tjener enda mer når livet og karrieren hennes går i oppløsning. Ekteskapet med Kevin Federline brytes, hun mister foreldreretten til barna sine, legges inn på rehabilitering, barberer av seg håret og angriper fotografer.
Det er beskrivende når paparazzien Daniel Ramos forteller om alt dette, uten å reflektere over at han kanskje var en del av problemet.
Filmen viser også tydelig hvordan Britney Spears ble behandlet annerledes av datidens presse enn hennes mannlige motparter, for eksempel eks-kjæresten Justin Timberlake. Han levnes liten ære i denne filmen, men virker heller ikke å ha fått muligheten til å uttale seg.
Vi ser også pinlige klipp der Britney får spørsmål om sine bryster, om hun er jomfru og vi ser talkshow- og gameshowverter stemple henne med seksuelt ladede merkelapper som sannsynligvis ville kostet dem jobben i dag. Filmen setter et velrettet og ubehagelig søkelys på misogynien hun ble utsatt for.
ANMELDELSE: «The Racer» får Tour de France til å se ut som et kretsmesterskap
Det vi ikke vet
Man kan forstå engasjementet til #FreeBritney-aktivistene som står frem i denne filmen, som for eksempel Tess Barker og Babs Gray fra podkasten «Britney’s Gram». Det kan jo være vanskelig å tro at en voksen kvinne som så ut til å ha stålkontroll på det kreative rundt musikk, image, konserter og videoer ikke skulle kunne ta avgjørelser rundt sitt eget liv og økonomi.
Filmen har imidlertid også kommentarer fra personer med andre perspektiver. Vivian Lee Thoreen, en advokat som har representert Jamie Spears, påpeker at vergemålsordningen faktisk eksisterer for å beskytte den som verges.
Britneys tidligere advokat, Adam Streisand, sier «vi vet ikke det vi ikke vet», underforstått at rettens avgjørelse om vergemålet kan være basert på informasjon som rett og slett ikke er offentlig, og som holdes tilbake av hensyn til Spears. Streisand sier at dommeren som godkjente vergemålet i 2008 gjorde det blant annet på bakgrunn av en medisinsk rapport som ikke en gang han, Spears’ advokat, fikk tilgang til.
«Framing Britney Spears» etterlater derfor et inntrykk av at her er det noe som ikke kan fortelles. Det eksplosive innholdet i dokumentaren er absolutt interessant, så selv om innpakningen er traust og konvensjonell, får man uansett respekt for Britney Spears og sympati for hennes vanskelige situasjon. Samtidig får man følelsen av å bare ha hørt den ene og mindre informerte siden av saken.
