Etter å ha sett første sesong av den nye Netflix-serien «Ginny & Georgia», kan jeg med enkelhet konstatere at serieskaper Sarah Lampert og jeg, nok hadde overlappende film- og seriesmak i ungdomstida.
Denne high school-dramedien er nemlig tungt inspirert av «Gilmore Girls», med en liten dose «Mean Girls» på toppen.
«Ginny & Georgia» er morsom og sjarmerende, men også rotete og langdryg. Med sin manusforfatter- og serieskaperdebut forsøker Lampert å hylle sine inspirasjonskilder, men hun evner ikke å gjøre serien til noe mer.
For å hente tone og tematikk frem til nåtiden, etteraper hun noe av «Euphorias» mørke. Resultatet er en serie som biter over for mye og som ikke helt vet hva den vil være.
Anmeldelse: «Gilmore Girls: A Year in the Life» – Et hyggelig gjensyn med en smårusten gjeng.
Nytt liv, nye muligheter
«Ginny & Georgia» handler ikke overraskende om Georgia (Brianne Howey) og Ginny (Antonia Gentry), mor og datter, som på grunn av Georgias unge alder har et utradisjonelt forhold. Hun var femten da hun fikk datteren, som selv har blitt femten år nå.
Georgias motto er å stikke av når ting blir vanskelig. Når den relativt ferske ektemannen hennes plutselig dør av et hjerteinfarkt og etterlater henne en stor arv, flytter hun med barna til småbyen Wellsbury. Den koselige plassen i New England, er det perfekte stedet for å starte et nytt liv.
Men selv om hun lover barna at denne gangen, denne gangen skal det bare være de tre, begynner hun kjapt å tørste etter byens mest ettertraktede ungkar – den kjekke, unge borgermesteren Paul.
Ginny blir tatt under vingene til den energiske nabojenta Max (Sara Waisglass), og får et øye for den kjekke, men selvfølgelig forbudte tvillingbroren hennes Marcus (Felix Mallard). Sakte, men sikkert tør hun å begynne å håpe på at moren ikke skal rote det til nok en gang, sånn at Wellsbury kan bli et permanent hjem.
Sjarmerende rollefigurer
Seriens to tittelkarakterer utfyller hverandre godt og er lette å like. Brianne Howey minner meg om en ung Julia Roberts, og hun er et fyrverkeri i rollen som Georgia.
Hun er en skikkelig «southern bell», som kaller alle for «peach» og «darlin’». Det kunne fort kunne ha blitt parodisk, men hun har et fandenivoldsk glimt i øyet og en sjarmerende tilstedeværelse, som gjør det umulig å ikke like henne.
Antonia Gentry er troverdig som en datter med et begynnende tenåringsopprør, og som tenåring som synes det er vanskelig å finne ut av hvem hun er. Gentry er svært god i seriens mer sårbare øyeblikk, samtidig som hun har god kjemi med Sara Waisglass som tar oss med inn i high school-komediens verden.
Biter over for mye
Serien er best når den lar seg selv være et high school-drama, og tar seg tid til å utforske Ginnys følelsesliv. Faren hennes er svart, og hun sliter med å finne sin plass i boksene samfunnet vil plassere henne i. Hun føler at hun faller mellom to stoler – hun er hverken hvit nok, eller svart nok.
Den usynlige hverdagsrasismen er et av temaene serien behandler best. Dessverre er det så mye som skal fortelles her at denne tråden bare blir nok et mønster i en stor og uryddig vev.
I første halvdel av sesongen storkoser jeg meg med «Ginny & Georgia», men så begynner det å slå sprekker. Serien klarer ikke å bite over alt den forsøker å være.
Den skal være like sjarmerende som «Gilmore Girls», med en artig mor-datter-dynamikk, romantikk og high school-intriger.
Den skal være like rå som «Euphoria», med tematikk som selvskading, forvridd selvbilde og frykten for å ikke passe inn.
Og den skal attpåtil være et slags krimdrama fullt av intriger og løgner, der ting fra Georgias fortid truer med å innhente familien.
Anmeldelse: «Euphoria» – Vond og jævlig, men fantastisk bra.
Prøver litt for hardt
Sjangermiksen er rotete og jeg sitter igjen med et inntrykk av at serieskaper Sarah Lampert rett og slett prøver litt for hardt.
Serien klarer aldri å bli bedre enn titlene den forsøker å hylle, noe den selv også er pinlig klar over. Da jeg for eksempel tenkte at ting begynte å ligne litt vel mye på «Mean Girls», tok det ikke lang tid før en av rollefigurene frydefullt utbryter til en annen at «Oh, I love you as Regina George».
Og helt i starten av serien konstaterer Georgia nettopp at: «We’re like the ‘Gilmore Girls’, but with bigger boobs».
Likevel er «Ginny og Georgia» såpass underholdende at jeg kommer til å følge med på en sesong to, om Netflix bestemmer seg for å bestille den. Da er det i så fall nok av historietråder å veve historien videre på.
