PÅ KINO 5. FEBRUAR 2021: Et intenst vennskap gjennom hete sommerdager har blitt en varm og bittersøt film med nostalgiske drag fra den franske regissøren François Ozon («8 kvinner», «Swimming Pool», «I de beste hjem», «Ung og vakker»).
Tittelen «Sommeren ‘85» avslører hvilken tidsepoke vi skal til, og filmen er full av pastellfarget estetikk som danner en behagelig bakgrunn for historien.
Ozon gir den en lett og ledig atmosfære, som kanskje uforvarende fører til at den ikke griper like hardt som den kunne ha gjort.
Dette er likevel en fin film om tap av uskyld og ungdommelig forvirring rundt vennskap og kjærlighet, med to karismatiske gutter i de bærende hovedrollene.
ANMELDELSE: «Bliss» er en blass og uengasjerende sjangerblanding
Lidenskapelig forhold
Innledningen avslører at det ikke ender godt, og avdekker gradvis hva som har skjedd i tilbakeblikk. Alex (Félix Lefebvre) kullseiler båten sin på kysten av Calais, men blir reddet av jevnaldrende David (Benjamin Voisin).
De utvikler et nært vennskap, og Alex får sommerjobb i butikken til Davids mor (Valeria Bruni Tedeschi). Forholdet mellom kameratene inntar snart lidenskapelige former gjennom noen heftige uker.
Både Alex og David er emosjonelt umodne, men søker mot hverandre av ren lyst og utforskertrang. Den britiske turisten Kate (Philippine Velge) kommer imidlertid inn i bildet som det tredje hjulet på sykkelen, og truer med å ødelegge sommerlykken.
Naturlig samspill
Félix Lefebvre og Benjamin Voisin spiller gode roller, der båndet mellom figurene er sterke og overbevisende, og samspillet er preget av naturlighet og troverdighet.
De som kjenner François Ozons filmografi har kanskje eksplisitte forventninger, men de seksuelle skildringene i «Sommeren ‘85» er svært forsiktige (filmen har fått aldersgrense 12 år).
Ozons manus, basert på en roman av Aidan Chambers, velger å presentere handlingen med varme og sommerlette stemninger som gjør at det aldri føles så tungt og vanskelig som man kanskje skulle tro, selv når drastiske ting skjer.
Kanskje kunne filmen gjort større inntrykk med mindre nostalgi og mer realisme. Innholdet er nemlig av en art som gjør at man egentlig burde føle mer. Lignende tematikk ble utforsket i for eksempel «Call Me By Your Name» til knusende effekt.
ANMELDELSE: «Sound of Metal» er hjerteskjærende god om hørselstap
Tidløs kjærlighet
En film som heter «Sommeren ‘85» må nesten inneholde gode tidsbilder, og her har blant andre scenografen, kostymemakeren og fotografen samarbeidet godt for å gi troverdige inntrykk fra 1985, uten at estetikken overdrives eller kommer i veien for handlingen. Legg for eksempel merke til de subtile fargevalgene på takene av naustene langs stranda.
Man kunne likevel ha ønsket seg flere innslag på lydsporet, selv om The Cure både starter og avslutter filmen forbilledlig med «In Between Days». Den har også en nydelig scene der Rod Stewarts 70-tallsklassiker «Sailing» kommer overraskende inn på et dansegulv.
«Sommeren ‘85» er uansett ikke bundet til epoken den er lagt til. Ungdommelig lidenskap og famlende kjærlighet er et tidløst materiale, og dette er derfor en fin film som føles relevant, selv om historiens bakteppe kanskje ikke er det.
