På HBO Nordic fra 11. mars: Historier om overgangsfasen fra ungdom til voksen har blitt fortalt utallige ganger før. Og «Generation» er nok et tenåringsdrama om seksuell identitet, forelskelse og det å finne seg selv.
Lena Dunham har satt sitt navn som produsent på serien, men med Ben Barnz på produsentsiden og Daniel Barnz og deres datter Zelda på serieskaperfronten, er dette egentlig et familieprosjekt. Med inspirasjon fra egne liv har de laget «Generation», et blikk på hvordan det er å være ung i dag.
I et serielandskap som har levert mye kvalitet når det kommer til denne typen serier de siste åra, når ikke «Generation» til toppen, hvor det er HBOs «Euphoria» som skinner sterkest om dagen.
Med velkjente temaer og vante problemstillinger oppleves dette som noe du har sett før, men med et knippe dyktige skuespillere i front blir serien likevel et severdig drama.
Å finne seg sjæl
Vi befinner oss i California en plass, der en gjeng med high school-elever forsøker å finne ut av sin egen seksualitet, hvem de er og hvem de vil bli, samtidig som de navigerer seg gjennom forelskelser, high school-intriger og strenge foreldre som ikke forstår dem.
«Generation» har egentlig den stiliserte tittelen «Genera+ion», der plusstegnet spiller på LGBTQ+-bevegelsen. Flere av rollefigurene i serien definerer seg inn et sted under denne fanen, og det er et variert ensemble serien introduserer oss for.
Chester, spilt av Justice Smith («The Get Down», «Detective Pikachu»), er en karismatisk fyr, som elsker magetopper, rosa neglelakk, oppmerksomhet og ikke minst han nye kjekke studentveilederen på skolen.
Arianna, spilt av Nathanya Alexander («Ocean’s 8»), er dritt lei av sine to fedre og har det å være så streit som mulig som mantra for sitt tenåringsopprør.
Tvillingene Nathan og Naomi (Uly Schlesinger og Chloe East) er to privilegerte, selvopptatte vesener, som står for seriens søskendrama når Naomis kjæreste er utro med Nathan.
Også har vi Greta (Haley Sanchez), den sjenerte jenta som er forelska i Riley (Chase Sui Wonders), den kule, kunstneriske jenta på skolen.
Troverdig og ekte
Rollefigurene er i stor grad folk jeg har møtt i andre historier før, men det er likevel bekjentskap jeg kan sette pris på, for her er det flere skuespillerprestasjoner som fenger.
Det er ingen tvil om at det er Justice Smith som er seriens store stjerne. Han er en sprudlende personlighet det er gøy å følge i TV-ruta.
Samtidig klarer Smith å la en underliggende sårbarhet skinne gjennom den energiske fremtoningen. Frykten for å være ensom, og angsten for å dø skjuler seg bak Chesters brede smil.
Haley Sanchez oppleves som troverdig og ekte, og jeg får et stort hjerte for Greta, som synes det er vanskelig å tørre å være seg selv.
Tvillingene er seriens mest tilskrudde rollefigurer, men det er likevel morsomt å følge med på alt dramaet de drar med seg.
Nathan liker både gutter og jenter og det er forfriskende at familien Barnz ikke tvinger rollefiguren inn i en homofil bås, men lar ham utfolde seg som bi. Tiden der Carrie Bradshaw kan konstatere at det å være bi bare er «just a layover on the way to Gaytown», er heldigvis forhistorie.
Låner fra andre
Problemet til «Generation» er at far og datter Barnz ikke klarer å samle inn de forskjellige historiene inn til én helhetlig fortelling.
Serieskaperne har forsøkt å ramme inn handlingen med et frempek til at en av Naomis venninner plutselig må føde på do på et kjøpesenter, uten å ha visst at hun har vært gravid. Men denne venninna har så liten plass i hovedhistorien, at det bare oppleves som merkelig at hun er sentral for denne delen av fortellingen.
For det meste føles «Generation» ut som ut som om jeg er flue på veggen i et tenåringsliv uten mål og mening. Jeg er bare med på nok en dag på high school, uten at det er særlig mye fremdrift som bygger spenning.
Dette forsterkes ved at serien gjenforteller flere av dagene fra forskjellig perspektiv. Et grep som fungerte til en viss grad i «We Are Who We Are», Luca Guadagninos vakre fortelling om tenåringers følelsesliv, men som her virker umotivert og konstruert.
Og det er et annet problem med «Generation» – den låner stadig fra andre kvalitetsserier.
Rollefigurene og skuespillerne er interessante nok til at jeg lar meg engasjere, men «Euphoria», «Skins» og «We Are Who We Are» er alle naturlige sammenligninger som alle har gjort det bedre før.
«Generation» ser du på HBO Nordic fra torsdag 11. mars, med en episode i uka.
