På HBO Nordic: «The Handmaid’s Tale» har aldri vært en serie for alle. For noen blir rett og slett serien for tung og mørk. Og det forblir mørkt i Gilead i de tre første episodene av denne sesongen også, men samtidig ligger det en underliggende kampvilje der, som hinter om at serien kanskje skifter til et nytt gir.
Avsnittet over er hentet fra min anmeldelse av de tre første episodene av den tredje sesongen av «The Handmaid’s Tale».
Nå er de tre første episodene av sesong fire ute, og det er påfallende at jeg kan bruke akkurat de samme ordene om sesongstarten denne gangen også.
«The Handmaid’s Tale» er kvalitet i alle ledd. Fjerde sesong er like velkomponert, like velskrevet og like velspilt som alltid, men serien må klare å bryte ned noen av Gileads stramme rammer for at jeg skal fortsette å orke å bli i dette mørke serieuniverset.
Seriens gjentagende motiver og handlingstråder ble for mye i forrige sesong, men etter tre episoder i denne sesongen hintes det imidlertid om at ting er i ferd med å skje. Og med Elisabeth Moss i registolen for første gang, er det en ganske så slagkraftig opplevelse.
(Herfra inneholder anmeldelsen noen avsløringer fra forrige sesong av serien.)
Gileads «most wanted»
Jeg skal ikke si så mye om handlingen i de tre første episodene, men June overlevde altså skuddskadene hun pådro seg, da hun og de andre tjenerinnene smuglet en rekke barn til Canada i forrige sesong.
Selv måtte de bli, og nå befinner de seg på en gård som tar inn opprørere mot Gileads regime. Der den ubehagelig unge, blåkledde husfruen også vil ha sin hevn. For det er ikke bare tjenerinner som lider under Gileads kvinneundertrykkende mannevelde.
Samtidig som den unge kona på gården forsøker å mane June til handling, må June, som Gileads mest ettersøkte person, være forsiktig i det som blir en katt og mus-lek med Gileads etterretningstjeneste.
Interessante problemstillinger
Innledningsvis i sesongen pirker serieskaper Bruce Miller borti en del interessante spørsmål jeg har lurt på en stund.
Har motstandskampen blitt viktigere for June enn å bli gjenforent med familien? Elsker hun egentlig mannen sin Luke lenger? Det er spørsmål både vi og ektemannen Luke funderer på i løpet av de tre første episodene.
Oppholdet på gården gir oss også en mulighet til å grave litt i Junes psyke. Elisabeth Moss er som alltid svært dyktig til å si mye med få ord, og det er som før fortsatt spennende å bli med inn bak Junes isblåe blikk.
For når du må gjøre brutale ting for å overleve, når du må drepe for å kunne bli fri – når bikker du egentlig over til å selv bli umenneskelig?
Røsker tak i deg
Det er slike etiske problemstillinger som gjør at jeg elsker «The Handmaid’s Tale», og det er et par scener i løpet av de tre første episodene som får det til å gå herlig kaldt nedover ryggen på meg i denne sammenhengen.
Men selv om starten av sesongen byr på velsmakende hjerneføde, er det ikke til å legge skjul på at serien i stor grad gjentar seg selv.
Og på grunn av at tredje sesong også innledet bra, men endte opp med å bli en svært treig reise, er jeg engstelig for at det samme skal skje denne gangen.
Serien har hatt en tendens til å være litt for glad i å drukne seeren i mørket av sin dystopiske fremtidsskildring, og det har tidvis blitt kveldende vanskelig å trekke pusten.
Her blir tredje episode som et stort og deilig gisp over overflaten. Ikke fordi den er en lettelse, men fordi Elisabeth Moss i sin regidebut bruker alle virkemidler i boka for å skape en følelse av panikk som røsker tak i deg.
Akkompagnert av Radioheads «Street Spirit», staker Moss og June ut en spennende kurs for sesongen jeg håper den klarer å holde. Så krysser jeg fingrene for at den ikke ender opp med å tråkke tilbake i egne fotspor, i en ring av dysterhet og vakre bilder.
For selv om «The Handmaid’s Tale» kanskje er bedre enn den har vært på lenge, er det på tide at den serien her får sin avslutning snart.
«The Handmaid’s Tale» ser du på HBO Nordic. Dette er en anmeldelse av de tre første episodene.
