FILMFESTIVALEN I CANNES: Eskil Vogt er best kjent som medmanusforfatter på Joachim Triers filmer. «Blind» (2014) viste at han også har et stort talent som regissør. «De uskyldige» befester inntrykket, for dette er et knusende drama med illevarslende thrillergrep som tidvis river i hjertet og ryster sjela.
Filmen utfordrer forestillingen om at ingen barn er født med slemme tendenser, og stiller spørsmål om alle kan ha en iboende ondskap i seg.
De svært unge skuespillerne blir utsatt for prøvelser og utfordringer som går bortenfor det man er vant til å se i norsk film, men møter dem med overbevisende kontroll og imponerende beherskelse.
Eskil Vogts stramme manus og kyndige regi skrur dramatikken sakte, men sikkert opp til bristepunktet i en film som er like god som den er ubehagelig.
Mørk og truende lek
9 år gamle Ida (Rakel Lenora Fløttum) og hennes storesøster Anna (Alva Brynsmo Ramstad) flytter til en blokkleilighet i en drabantby nær Oslo sammen med foreldrene sine (Ellen Dorrit Petersen og Morten Svartveit).
Ida får en ny venn i nabogutten Ben (Sam Ashraf), mens Anna, som har sterk autisme, får en helt spesiell kontakt med Aisha (Mina Yasmin Bremseth Asheim).
Deres barnlige lek rundt blokkene og i skogen i nærheten glir snart over i noe mørkt og truende som de voksne rundt dem ikke ser. Det starter med små handlinger som utvikler seg i en retning som setter barna i alvorlige situasjoner som de mangler evnen til å se rekkevidden av.
Strålende casting
Det er imponerende å se hvilke prestasjoner Eskil Vogt har greid å få fra sine unge stjerner, strålende castet av Kjersti Paulsen. Bare av og til kan man se tegn på at vi ikke har å gjøre med fullerfarne skuespillere, og det er en bragd i seg selv.
Rakel Lenora Fløttum (Ellen Dorrit Petersens datter) har et spennende uttrykk som gjør at man både vil omfavne Ida, men samtidig holde henne på litt avstand, fordi man aner noe mørkt ved henne.
Både Sam Ashraf og Mina Yasmin Bremseth Asheim er gode som Ben og Aisha, som begge har ulike utfordringer på hjemmebane (med alenemødre spilt av Kadra Yusuf og Lisa Tønne) som påvirker leken utenfor.
Alva Brynsmo Ramstad er på mange måter filmens «dark horse», fordi Anna kan bli utslagsgivende på overraskende vis i en historie der ikke alt bør avsløres. De fire barnerollene stiller store krav til innlevelse, og det gjør inntrykk å se de unge skuespillernes solide prestasjoner.
Spennende klimaks
«De uskyldige» har paralleller til ett av Eskil Vogts tidligere manus. Jeg vil ikke si hvilket, men sammenligningen har ingen negative konnotasjoner, snarere tvert imot. Her er han inne på et interessant felt med høyt spenningsnivå, både på det indre og ytre plan.
Han har dessuten alliert seg med flere sterke bidragsytere. Sturla Brandt Grøvlens skuende kamera beveger seg rundt personlighetsløse mursteinblokker og betongtrapper som for å understreke brutalismen i barnas umiddelbare omgivelser. Selv skogen ser ut som et utrygt sted å være.
Pessi Levantos faretruende musikk er med på å skape uhyggen som snart ligger tjukk over den stadig mørkere handlingen, støttet av Gustaf Berger og Gisle Tveitos knugende lydbilder.
Eskil Vogt bygger effektivt opp til et klimaks som en annen regissør kanskje ville ha løst med mer ekstern dramatikk og overtydelige virkemidler. I stedet får vi en stillere utgang på «De uskyldige» som på mange måter gir en enda sterkere effekt.
(«De uskyldige» vises i sideprogrammet Un Certain Regard på filmfestivalen i Cannes. Norgespremiere: 27. august)
