PÅ KINO 13. AUGUST 2021: Før hun døde i 2018, skal souldronninga Aretha Franklin ha håndplukket American Idol-finalisten Jennifer Hudson til hovedrollen i filmen om hennes liv. Det var et lykkelig valg, for Hudson er en fenomenal vokalist som gjør ære på originalen på sin egen måte.
Dessverre holder ikke resten av filmen like høy kvalitet. Regissør Liesl Tommy (kjent blant annet for flere episoder av «The Walking Dead» og «Jessica Jones») har laget et pent, men overfladisk glansbildedryss som kun glimtvis gir et bilde av noe ekte.
Franklins liv reduseres til en rekke episodiske vignetter, malt med bred pensel i klassisk Hollywood-stil. Det ser unektelig flott ut, men filmen virker samtidig tom, glatt og pregløs, som er den rake motsetningen til den store personligheten filmen er ment å skildre.
«Respect» er derfor en skuffende biografi, selv om musikken er førsteklasses.
ANMELDELSE: «Free Guy» er morsom spillsatire med lav vanskelighetsgrad
Tannløst manus
Filmen skildrer Aretha Franklins liv fra tidlig på 1950-tallet til hun spiller inn sin største suksess, gospelplata «Amazing Grace» i 1972. Vi ser hvordan hun synger i menigheten til prestefaren C.L. Franklin (Forest Whitaker).
Senere drar hun og faren til New York, der hun først får kontrakt hos John Hammond (Tate Donovan) i Columbia Records, men får fart på karrieren først hun oppdages av Jerry Wexler (Marc Maron) i Atlantic Records. Han lar Franklin selv velge hva hun vil synge, og hvordan det skal spilles inn, og vi ser hvordan hun begynner å finne sitt eget uttrykk som artist.
Dette er filmens beste historie, men dessverre vies det også mye plass til det vanskelige forholdet til faren og det stormfulle forholdet til Ted White (Marlon Wayans), som begge forsøker å styre Aretha, både personlig og profesjonelt.
Her sitter flosklene løst, mens klisjeene kommer på rekke og rad. Det er ikke skuespillernes skyld at dette ikke fungerer så godt, men et tannløst manus som ofte lar være å ta skikkelig tak i noen av Franklins store livstraumer og personlige feilgrep.
Bruker sin egen stemme
«Respect» har én stor og viktig kvalitet som utjevner noe av det negative: musikken er uangripelig! Jennifer Hudson gir absolutt alt i fremføringen av flere av Aretha Franklins mest kjente låter, i velgjorte scener som gjenskaper alt fra farens menighet, Madison Square Garden og L’Olympia i Paris til den lille kirken i Los Angeles der hun spiller inn «Amazing Grace».
Det smarte er at Hudson tilnærmer seg Franklins sangstil, men bruker sin egen stemme. Disse sekvensene er fotografert, klippet og lydlagt på en stilsikker måte, og er det beste ved hele filmen, i tillegg til et opptak av den virkelige Aretha Franklins fantastiske fremføring av «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman» fra en konsert til ære for låtskriver Carole King i 2015.
Det er synd at filmens øvrige innhold ikke holder samme standard, for ved siden av det musikalske, er «Respect» bare en middels god biografi, som vekker mistanke om at filmskaperne kanskje har hatt litt for mye respekt for hovedfigurens ettermæle.
