Når popidolet Camila Cabello gjør sin skuespillerdebut, er det i et sprudlende musikal som tidvis sjarmerer, men som samtidig virker å være basert på en nøye kalkulert manual fra Amazons markedsavdeling.
Det nye tilskuddet i den originale filmkatalogen til Amazon Prime Video, er nemlig en ny versjon av eventyret om Askepott, der regissør og manusforfatter Kay Cannon forsøker seg på en feministisk vri.
Jeg lar meg underholde underveis, men problemet er at Canons film fremstår som et nøye planlagt, pyntet og polert Hollywood-produkt, uten ektefølt engasjement.
Anmeldelse: «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» – Et kampsporteventyr fullt av popkorngleder.
Nye drømmer
Historien kan du. Ella, spilt av Camila Cabello, bor sammen med sin stemor og stesøstre, henholdsvis spilt av Idina Menzel, Charlotte Spencer og Maddie Baillio.
Prinsen av kongeriket de bor i, rollesatt av Nicholas Galitzine, blir tvunget til å finne noen å gifte seg med, og et ball arrangeres der alle pikene i landet er invitert.
Tvisten i denne versjonen er at prins Robert møter Ella før ballet, og at den eneste grunnen til at hun gidder å komme, er at hun der vil få muligheten til å vise frem sin egendesignede kjole til de rike og mektige.
Ellas største drøm er nemlig å åpne en forretning der hun kan selge kjolene hun designer og syr selv. Og den drømmen er større enn noen mann. Velkommen til Askepott anno 2021.
Gåsehuden uteblir
Er du interessert i kostymer og show, får du absolutt dosen din i «Cinderella». For å signalisere at dette er en oppdatert vri på eventyret, har klassiske ballkjoler og drakter fått et mer moderne snitt, noe som kler det poppete lydsporet.
«Cinderella» er en såkalt jukeboxmusikal, altså at flesteparten av sangene er låter man kjenner til fra før, og filmen låner fra blant andre Janet Jackson og Des’ree, Madonna, Queen, White Stripes og J.Lo.
Sett med norske øyne er det litt ekstra artig at en av filmens sentrale montasjer lydlegges av et cast som fremfører en versjon av Nico og Vinz sin store hit «Am I Wrong».
Filmens hovedlåt er en ballade der Ella synger om å oppnå sine drømmer. «Million To One», som er skrevet av Camila Cabello selv og Harris Scott, er en fin poplåt som fenger, men den blir aldri den helt store musikalopplevelsen der gåsehuden løfter seg og tårene renner.
Jeg synes de mange musikalnumrene er underholdende, men polerte studioversjoner av låtene skaper en distanse til det som utspiller seg på skjermen og dermed blir jeg heller aldri ordentlig grepet. Jeg skulle gjerne sett at sangene ble fremført live på sett, slik som i musikalfilmer som for eksempel «Mamma Mia» og «Les Misérables».
En dronning av en gudmor
Det som heller aldri griper tak i meg er romansen mellom Ella og prins Robert. I likhet med Camila Cabello er Nicholas Galitzine sjarmerende, men kjemien mellom dem blir aldri god nok til at jeg tror på kjærlighetshistorien.
Rollefigurene i filmen er like tynne som tråden Ella bruker for å sy sammen de vakre kreasjonene sine. Selv om flere av de er festlige å følge, får de aldri mer dybde enn kjoleskissene på Ellas tegneark.
Et av de artigste bekjentskapene i løpet av filmen er Billy Porters fantastiske vri på den gode feen i eventyret. Hans «Fabulous Godmother» er et herlig tilskudd til fortellingen som gjerne kunne ha fått enda større plass.
Lett å slakte
Det hadde vært en smal sak å sakse i stykker dette tynnvevde eventyret med en real slakt, og det er mulig jeg hadde gjort det om jeg hadde sett «Cinderella» på en dårligere dag.
Men du får i underkant av to timer med gøyale kostymer, pene folk og lettbeint underholdning i denne filmen. Og hvis du, som meg, er anlagt for å like luftige musikaler og eventyr, så er ikke «Cinderella» bortkastet tid – for eksempel på en litt sliten søndag.
