Filmfestivalen i Venezia (NRK): Flere har forsøkt å filmatisere Frank Herberts banebrytende roman fra 1965. Alejandro Jodorowsky mislyktes i 1975, David Lynch fikk det heller ikke helt til ett tiår senere.
Det lå litt i kortene at den kanadiske regissøren Denis Villeneuve («Incendies – Nawals hemmelighet», «Prisoners», «Sicario») skulle kunne greie det, og han har klart det!
Han går i fotsporene til storheter som Stanley Kubrick, George Lucas og Ridley Scott, og leverer en stilsikker mastodont av en sjangerfilm med effektiv historiefortelling og et lekkert gjennomført stilistisk uttrykk. Både visuelt og tematisk er dette gledelig ambisiøs science fiction.
Det som begrenser filmopplevelsen, er at den ikke er lang nok, selv med en spilletid på 2 timer og 35 minutter, samt at flere av elementene i Herberts roman er brukt i nesten all science fiction vi har sett de siste 50 årene.
«Dune» er likevel så kraftfull og insisterende i uttrykket at de samme tropene absolutt tåler gjenbruk!
ANMELDELSE: «The Power of the Dog» tegner komplekse bilder av undertrykte følelser på prærien
Brikker i et farlig spill
Historien er lagt over 8000 år frem i tid, når herredømmet over galaksen er fordelt mellom ulike familier. Maktbalansen forrykkes når Keiseren i Imperiet gir ordre om at huset Atreides fra planeten Caladan skal overta den lukrative krydderutvinninga på ørkenplaneten Arrakis fra huset Harkonnen.
Hertug Leto Atreides (Oscar Isaac), hans konkubine, lady Jessica (Rebecca Ferguson), og deres sønn Paul (Timothée Chalamet) reiser til Arrakis for å gjenoppta produksjonen, og samtidig slutte fred med fremene, planetens urbefolkning, som skjuler seg ute i ørkenen, ledet av Stilgar (Javier Bardem).
Snart blir det imidlertid klart at baron Vladimir Harkonnen (Stellan Skarsgård) har skumle planer, og at Atreides-familien uforvarende har blitt brikker i et farlig spill.
Samtidig er lady Jessica medlem av Bene Gesserit, en mystisk kvinnegruppe med skjulte politiske mål, som vil utforske hvordan Pauls spesielle evner kan utnyttes.
Hardt og kompromissløst
Det er en enorm mytologi som utbroderes i denne historien, som spenner over både krig, politikk, religion og overtro. Det er flere handlingstråder som ikke engang er nevnt her, med figurer spilt av blant andre Jason Momoa, Josh Brolin, Zendaya, Dave Bautista, Chen Chang, Sharon Duncan-Brewster og Charlotte Rampling.
Det er til manusforfatterne Jon Spaihts, Denis Villeneuve og Eric Roths fortjeneste at den komplekse historien likevel er medrivende, engasjerende og relativt enkel å forstå, i motsetning til den notorisk tunge romanen den er basert på.
Villeneuve regisserer dessuten filmen med et godt øye for visuelle hint som hjelper oss til å forstå både motiver og sammenhenger. Filmen kan kanskje oppfattes som en smule kald, dyster og humørløs, preget av underspilte personkarakteristikker og tablåer dominert av grått, brunt og svart, men det er helt riktig retning å gå.
Jason Momoas kjekkasrolle som sverdmesteren og pilotesset Duncan Idaho tilfører riktignok glimt av ertende humor, gjerne på bekostning av Paul Atreides, men «Dune» kunne aldri vært en kompiskomedie. Dette SKAL være hardt, kompromissløst og alvorstynget.
ANMELDELSE: Pedro Almodóvar har kanskje laget én film for mye med«Parallelle mødre»
Ikke filmen for måtehold
Den praktfulle verdensbyggingen inneholder hint av både «2001 – En romodyssé», «Star Wars», «Star Trek», «Alien», «Game of Thrones» og Villeneuves egne filmer «Arrival» og «Blade Runner 2049», men har samtidig et distinkt særpreg i design og arkitektur som ligner lite annet.
Kontrastene mellom den naturskjønne planeten Caladan, filmet i Kinnaklova og på Stadlandet i Vestland fylke, og sandblåste Arrakis, filmet i Jordan, er slående. Teknologien i filmen er gjennomtenkt ned i minste detalj, som for eksempel de fascinerende øyenstikker-lignende Ornithopter-farkostene de flyr med på Arrakis.
Og de bombastiske slagscenene i filmens siste halvdel slår hardt fra seg, enten det er mann mot mann eller hær mot hær som barker sammen. Her får man både intense (men 12-års-vennlige) sverdkamper og noen av de mest vanvittige eksplosjonene som noen gang er registrert i en kinosal.
Alt er tonesatt av Hans Zimmer på sitt aller mest Zimmerske, der komposisjonene varieres fra vakre Midtøsten-inspirerte toner til dundrende orkesterbrøl og – hold deg fast – sekkepiper! «Dune» er ikke filmen for måtehold, og det både synes og høres!
ANMELDELSE: «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings»er et kampsporteventyr fullt av popkorngleder
Kan bli den nye store sci-fi-serien
«Dune» avrundes dessverre idet den virkelig er i ferd med å bli virkelig interessant, der noen av hovedfigurene står ved et avgjørende veiskille. Det er en liten skuffelse at den store oppbyggingen fisler ut på denne måten.
Man må bare håpe at dette blir en stor nok suksess til at Villeneuve får lov av Warner Bros. til å lage den påtenkte oppfølgeren, for dette er voksen science fiction med mye mer å by på enn bare tøffe spesialeffekter.
Den legger et solid grunnlag for det som har potensial til å bli den nye store sci-fi-serien. Frank Herbert skrev tross alt fem oppfølgere, og dette er bare halvparten av originalen.
La gå at filmen er basert på elementer vi kanskje har sett mange ganger, både på kino og TV, og at den kanskje en smule for selvhøytidelig for sitt eget beste.
«Dune» er like fullt en solid film på sine premisser, og kan meget godt være en filmatisering av boka som tilhengerne kan være fornøyd med.
(Den vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Venezia, og får norgespremiere allerede 15. september)
