PÅ KINO 1. OKTOBER 2021: Iran viser seg igjen som Midtøstens mest spennende filmland. Majid Majidis «Sun Children» er nemlig et nydelig drama, breddfull av sitrende stemninger og sterke prestasjoner fra et knippe strålende barneskuespillere.
Den underliggende samfunnskritikken er dårlig skjult, for regissøren sparker åpenbart mot både politi, myndigheter og det iranske samfunnets manglende egenskaper til å hjelpe vanskeligstilte.
Historien er drivende godt fortalt, og har en dramatisk avslutning som nesten blir mer spennende enn hva behagelig er. «Sun Children» har et driv og en rytme som suger deg inn i handlingen, engasjerer med opplagte problemstillinger og gjør deg opprørt på barnas vegne.
ANMELDELSE: Daniel Craig går ut med et smell og æren i behold i «No Time To Die»
Graver etter skatt
Den 12 år gamle gategutten Ali (Roohollah Zamani) får i oppdrag av en lokal gangster å finne en skatt som visstnok skal ligge under en gravplass. Han blir lovet en andel og får med seg kameratene Reza (Mani Ghafouri), Mamad (Mahdi Mousavi) og Abolfazl (Abolfazl Shizad).
Den eneste adgangen er via kjelleren på Solskolen, en veldedig privatskole for Teherans gatebarn. Først må de mase på rektor Amani (Ali Ghabeshi) for å bli innrullert på skolen midt i semesteret. Deretter må de i all hemmelighet grave en tunnel i kjelleren uten å bli oppdaget av vaktmesteren, herr Safar (Safar Mohammadi).
Det skal vise seg å være svært krevende, samtidig som barna må hanskes med ulike private utfordringer. De får hjelp med det siste av den vennlige viserektoren Rafie (Javad Ezati), men det skal vise seg at skolen har økonomiske problemer som kan hindre videre drift.
Imponerende uttrykk
De unge skuespillerne imponerer med sin uttrykksfullhet, spesielt Roohoollah Zamani i hovedrollen som Ali. Hans triste ansikt og innbitte holdning vitner om et barn merket av flere negative erfaringer. Selv når han smiler, kan man ane smerten som ligger bak.
De andre har kanskje ikke fullt så krevende roller, men har en naturlig utstråling som vanskelig lar seg forfalske. Selvsagt er det vanskelig å vurdere hvordan den fremmedspråklige dialogen avleveres, men alle barna fremstår som dyktige skuespillere som angriper enhver situasjon med troverdighet.
Dette gjelder ikke minst Abolfazls lillesøster Zahra, en liten birolle som Shamila Shirzad håndterer med stor overbevisning. Rollebesetningen er svært vellykket, og det må ha vært litt av en casting-prosess, visstnok med 4000 kandidater fra Teherans gater.
Av de voksne figurene, er det Javad Ezati som får vist frem mest som viserektoren, en rolle som krever fast bestemthet, men også en tydelig empati.
ANMELDELSE: «The Man Who Sold His Skin» er en bisarr historie med sterk samtidsrelevans
Udiskutabel skjønnhet
Regissør Majid Majadi («Himmelens barn») og fotograf Hooman Behmanesh har fanget opp et særpreget samfunn på Teherans skyggeside med en sterk fornemmelse av tilstedeværelse. Det finnes knapt en eneste flate eller fasade som ikke er sterkt nedslitt, eller et område av den labyrintaktige bydelen som ikke er forfallent og forsøplet.
Samtidig er det en udiskutabel skjønnhet ved filmens skildring av disse stedene, og de som befolker dem, som gjør den like inviterende som den kan være ubehagelig.
Klipper Hassan Hassandoost sørger for at historien har en stø fremdrift, uten nevneverdige dødpunkter eller pustepauser. Majid Majadi og Nina Javidis manus gir alle figurene et visst spillerom, og skaper både innsikt og forståelse for deres situasjoner, selv om enkelte av de mellommenneskelige relasjonene utsettes for litt tilfeldige og konstruerte prøvelser.
Man sitter også igjen med et sinne over et samfunn der de utsatte ikke virker å ha noen reell form for beskyttelse. Samfunnskritikken i «Sun Children» staves kanskje ikke bokstavelig, men den gjennomsyrer likevel den sentrale handlingen og gir filmen en tydelig brodd som skaper engasjement.
