PÅ KINO 29. OKTOBER 2021: Sosiale og økonomiske nedgangstider ligger bak skrekken i «Antlers», en bekmørk grøsser i både overført betydning og bokstavelig forstand.
Regissør Scott Cooper («Crazy Heart», «Out of the Furnace», «Hostiles») leverer en gjennomført stilsikker og urovekkende film med Keri Russell og Jesse Plemons i sterke hovedroller.
Det tar riktignok litt tid før historien setter seg skikkelig, fremdriften er i perioder faretruende lav, og man lurer på hvor filmen egentlig vil hen. Samfunnsskildringen av en nedkjørt småby i utkant-Amerika viser seg heller ikke å stikke så dypt som først antatt.
Den knugende atmosfæren sniker seg imidlertid innpå, de spennende figurkarakteristikkene overbeviser og den intense konklusjonen sørger for at «Antlers» blir akkurat passe skummel og motbydelig.
Det er kanskje det minste man kan forvente av en film der Guillermo Del Toro («Pans labyrint», «Crimson Peak», «The Shape of Water») er en av produsentene.
ANMELDELSE: «Nordsjøen» gir et godt kinosug i magen
Overnaturlig forbannelse
Handlingen foregår i en liten by i Oregon, til forveksling lik Twin Peaks i nabostaten Washington. Læreren Julia (Keri Russell) har flyttet hjem til broren Paul (Jesse Plemons), 20 år etter at hun flyktet fra deres voldelige far.
Hun sliter med dårlig samvittighet for at hun forlot lillebroren sin, som nå er byens sheriff, og kanskje er det derfor hun velger å engasjere seg litt ekstra når en av hennes elever åpenbart sliter.
Lucas (Jeremy T. Thomas) har tilsynelatende problemer på hjemmebane, men det skal vise seg å være av helt andre årsaker enn Julia tror.
Faren Frank (Scott Haze) og lillebroren Aiden (Sawyer Jones) er nemlig rammet av en overnaturlig forbannelse, som manifesterer seg på en grotesk måte som filmens tittel gir en indikasjon på.
Ekkelt og velgjort
Med klasseskuespillere som Keri Russell («The Americans») og Jesse Plemons («Breaking Bad», «Fargo»), er kvaliteten nærmest sikret. Det er viktig for enhver film at publikum knytter bånd til figurene, og «Antlers» bruker mye tid på å forklare Julias bakgrunn og hennes tilknytning til både lillebroren og hjembyen.
Det kan innvendes at hennes oppveksterfaringer ikke nødvendigvis har mye å gjøre med historiens hovedtrekk, selv om det er med på å forklare hennes sterke motivasjon til å hjelpe Lucas. Likevel skulle jeg gjerne ha sett en sterkere videreføring av hovedfigurenes relasjoner i filmens siste halvdel, der fokuset i stedet rettes mot ytre spenning og monstereffekter.
Dette er heldigvis skikkelig ekkelt og velgjort utført, både visuelt og lydmessig, og det gjør godt å se en film som tar i bruk skrekksjangerens gode, gamle virkemidler med flere praktiske effekter.
ANMELDELSE: «Ron i ustand» er en hyggelig og lettbent lettvekter
Effektivt klimaks
Ros må også tilfalle unge Jeremy T. Thomas, som spiller Lucas med hjerteskjærende troverdighet, både som mobbeoffer og forsømt barn. Det gjør vondt å se hvordan han forsøker å skjule faren og lillebrorens tilstand av ren solidaritet, og frykt for konsekvensene dersom det oppdages, på samme måte som et barn som forsøker å dekke over alkoholisme og misbruk i hjemmet.
Dette gir filmen en gjennomgående dyster stemning, selv uten de overnaturlige skrekkelementene som etter hvert dominerer handlingen.
Når det kommer for en dag hva som egentlig er i ferd med å skje i den lille byen, går filmens figurer over i ren overlevelsesmodus, med et effektivt klimaks som vil blidgjøre alle monsterfilmtilhengere.
«Antlers» er derfor en vellykket sjangerfilm, som til en viss grad lener seg på 1980-tallets rett-på-VHS-filmer. Jeg fikk i alle fall assosiasjoner til Stan Winstons «Pumpkinhead» (1988), som slett ikke er den verste skrekkfilmen å ligne på.
