PÅ KINO 19. NOVEMBER 2021: Begrepet «CODA» brukes om sluttsatsen i et musikkstykke, men står også for «Child Of Deaf Adult(s)». Regissør og manusforfatter Sian Heder («Orange is the New Black», «Tallulah») utnytter begge betydningene i en varm, vennlig og velspilt film, basert på den franske «Familien Beliér» (2014).
Tematisk ligner den i tillegg på endel andre filmer om familier med barn som går sine egne veier, men dens spennende skildringer av samholdet i en familie med noen spesielle utfordringer, gjør «CODA» til et rørende drama med et tidløst budskap som treffer godt.
Historien har nok en viss grad av forutsigbarhet, og mangler de største overraskelsesmomentene. Den har også noen litt for skjematiske vendepunkter, gjerne basert på litt for perfekt timing.
Den har imidlertid også et knippe sympatiske figurer som dyktige skuespillere levendegjør med både hud og hår, og har en grunnleggende sjarm som gjør filmen lett å like av åpenbare årsaker, først og fremst en fortreffelig spilt hovedrolle.
Elsker å synge
17 år gamle Ruby (Emilia Jones) er den eneste hørende i familien Rossi, som ellers består av mor Jackie (Marlee Matlin), far Frank (Troy Kotsur) og storebror Leo (Daniel Durant). De bor i Massachusetts på USAs østkyst, der de tjener til livets opphold med egen fiskebåt. Både ombord og på land fungerer Ruby som nødvendig kontaktperson mellom familien og omverdenen.
Hun elsker også å synge, og på skolen oppdager korlæreren Bernardo Villalobos (Eugenio Derbez) at Ruby er et stort talent. Han setter henne sammen med medeleven Miles (Ferdia Walsh-Peelo), som Ruby er hemmelig betatt av, for å øve på en duett til en skolekonsert. Han tilbyr henne også private sangtimer for å forberede henne til opptaksprøve på Berklee College of Music i Boston.
Her kommer imidlertid Ruby i en skvis mellom egne drømmer og ambisjoner og forpliktelser hun føler hun har til familien, som sliter økonomisk med fiskebåten og er avhengig av hennes hørsel.
Klokt manus og godt skuespill
«CODA» har paralleller til filmer som for eksempel «Billy Elliot» og «October Sky», som også handler om familieforhold satt på prøve når barna vil noe annet enn det foreldrene kanskje forventer av dem.
Akkurat som fedrene til ballettdanseren Billy og rakettinteresserte Homer (i den fenomenale og ekstremt varmt anbefalte «October Sky») ser for seg en fremtid for sine barn basert på deres egne erfaringer, overraskes Rubys foreldre av hennes utradisjonelle ønsker, som går på tvers av deres tøffe og utfordrende fiskerhverdag.
Filmen skildrer dem heldigvis ikke som kalde og uforstående, og både et klokt manus og godt skuespill gjør det klart at det er mer Rubys egen lojalitet og kjærlighet til familien som skaper tvil og usikkerhet.
ANMELDELSE: «The Wheel of Time» er storslagen fantasy i en for liten ramme
Bygger over velkjent lest
Britiske Emilia Jones («Locke and Key») kan minne om en ung Mary Elisabeth Winstead og skaper umiddelbar sympati for hovedfiguren med en behersket uttrykksfullhet. Den fargerike familiedynamikken skildres nært og inderlig, der kommunikasjonen på tegnspråk virker naturlig og innarbeidet, både i stille øyeblikk og i emosjonelle krangler (i den grad jeg som hørende er i stand til å bedømme det).
Både mor, far og storebror spilles nydelig av Marlee Matlin (Oscar-vinner i 1987 for «Kjærligheten trenger ingen ord»), Troy Kotsur og Daniel Durant, som skaper troverdige skikkelser med mange positive kvaliteter, men også noen negative.
Noen av historiens elementer er riktignok basert på litt slitne klisjeer, som hvordan Ruby mobbes av skolens jente-elite, det skjøre tillitsforholdet mellom lærer og elev, den obligatoriske romansen mellom Ruby og Miles og den dramaturgiske oppbyggingen til det lite overraskende klimakset.
Og selv om det så avgjort er «kred-hevende», er det kanskje ikke helt troverdig at en 17-åring i vår egen samtid utelukkende hører på «gamlismusikk» fra 1960- og 70-tallet, fra artister som blant andre Etta James, Marvin Gaye, David Bowie, The Clash, Joni Mitchell og The Shaggs.
«CODA» er kanskje bygget over en velkjent lest, men de færreste vil la seg irritere over gjenbruken av tradisjonelle filmatiske utfordringer og problemstillinger. Historien er rett og slett for sympatisk fortalt til å skape sure miner.
