PÅ KINO 29. OKTOBER 2021: Den franske regissøren Céline Sciamma imponerte mange med sin forrige film, «Portrett av en kvinne i flammer», som var en av de aller beste på kino i 2019.
Hennes nyeste er kanskje en langt «mindre» film i skala og ambisjoner, men er like fullt en nydelig perle med flere sterke kvaliteter.
«Lille mamma» kan tilsynelatende virke som en enkel film på overflaten, men om man pirker i den, finner man store temaer som separasjonsangst, bearbeidelse av sorg og forhold på tvers av generasjoner.
Godt skuespill av så vel små som store, behersket regi og tilbakeholden fortellerteknikk, gjør dette til et lite gullkorn av en kinofilm.
ANMELDELSE: «Titane» er noe av det villeste og rareste på kino i år
Møter jente i skogen
Åtte år gamle Nelly (Joséphine Sanz) har nettopp mistet bestemoren sin, og rydder i huset hennes sammen med moren (Nina Meurisse) og faren (Stéphane Varupenne).
Moren har fortalt litt om barndommen sin, blant annet om trehytta hun en gang bygde i skogen like ved. Morgenen etter har hun brått forlatt huset, mens Nelly og faren blir igjen for å fullføre ryddingen.
I skogen møter Nelly den jevnaldrende jenta Marion (Gabrielle Sanz), som er i ferd med å bygge en trehytte, og det mer enn antydes at hun faktisk er Nellys mor som åtteåring (også avslørt i filmens trailer).
Gjennom det gryende vennskapet får Nelly satt sin egen situasjon i et nytt perspektiv, med refleksjoner rundt tapet av bestemoren og forholdet til sin egen mor.
En god dose melankoli
Filmen er stille og sanselig fortalt, med en klok tilnærming til en historie med et drag av mystikk over seg. Har Nelly reist i tid? Eller foregår alt i hennes eget hode?
Filmen gir ikke klare svar på det, men det spiller heller ingen rolle. Det er lett å akseptere det forunderlige utgangspunktet, fordi historien fortelles med en realistisk tone og forsiktig tilnærming.
Sciamma leker ikke «Tilbake til fremtiden», men skildrer en flik av barndom gjennom et barns fantasi og innlevelse, samt en god dose melankoli.
Nelly kjenner på tanker som er store og mektige for en åtteåring, og filmen skildrer hennes følelser uten å overdrive dem.
ANMELDELSE: «Eternals» – superhelt-slitasjen melder seg for fullt
Naturlig utstråling
Tvillingsøstrene Joséphine og Gabrielle Sanz spiller godt i hovedrollene, selv om noen av replikkene kan virke litt stive i fremføringen. Céline Sciamma vet heldigvis å begrense kravene til skuespill og gir dem ikke utfordringer som er direkte uoverkommelige.
Hun har kanskje nyttig erfaring fra sine filmer «Vannliljer», «Tomboy» og «Girlhood», som også hadde unge jenter i hovedrollene. Søstrene Sanz scorer på sjarme og naturlig utstråling og en tydelig kjemi som understreker båndet mellom Nelly og Marion.
Nina Meurisse og Stéphane Varupenne er også dyktige i litt mer perifere, men likevel avgjørende roller som foreldrene, der i hvert fall mor sliter med balansen mellom utløp for sorg og omtanke for datteren.
«Lille mamma» er moden filmkunst på høyt nivå, og styrker Sciammas posisjon som en av Europas mest spennende regissører.
