PÅ KINO 25. DESEMBER 2021: Det føles nesten overflødig og direkte unødvendig å skulle felle en dom over en av filmhistoriens store klassikere, 100 år etter at den hadde sin opprinnelige premiere. Charlie Chaplins tidløse stumfilm, med ham selv i sin ikoniske hovedrolle som Landstrykeren, har beholdt all sin uimotståelige sjarm og lekende slapstick-humor.
Selv om «Småen» kanskje ikke har like provoserende egenskaper og den samme emosjonelle slagkraften som den nok hadde i 1921, er det ingen problemer med å la seg underholde og engasjere av en nydelig historie med et overraskende mørkt bakteppe.
Her handler det både om fattigdom, skam og klasseskiller, men «Småen» har en gjennomgående lystig tone med Chaplins umiskjennelige komiske ferdigheter og flere oppfinnsomme visuelle påfunn.
Det er nesten overraskende å se hvor lekende lett den 100 år gamle humoren fremdeles fungerer, mens samspillet med barnestjerna Jackie Coogan den dag i dag er i stand til å fremkalle en klump i halsen hos lettrørte.
ANMELDELSE: «Trøffeljegerne fra Piemonte» skaper både stor sult og dype følelser
Finner forlatt gutt
Filmen starter med en nybakt mor (spilt av Chaplins mangeårige favorittmotspiller Edna Purviance) som har født en sønn utenfor ekteskap og er sviktet av barnets far. I ren desperasjon legger hun fra seg gutten (Silas Hathaway) i baksetet på en flott luksusbil, i håp om at han skal få en bedre fremtid hos noen som åpenbart har penger.
Etter kort tid angrer hun seg og løper tilbake for å hente barnet sitt, men da er det for sent. Bilen har nemlig blitt stjålet av to tyver, og når de oppdager den nyfødte gutten i baksetet, legger de ham fra seg i rennesteinen. Der blir han funnet av Landstrykeren (Charlie Chaplin), som etter noen mislykkede forsøk på å kvitte seg med barnet, tar det til seg og oppdrar det som sitt eget.
Fem år senere tjener Landstrykeren og gutten (Jackie Coogan) til livets opphold i lovens gråsoner. Samtidig har guttens mor blitt en anerkjent skuespiller som driver veldedighet for fattige barn, og møter sin egen sønn uten å vite det.
Når gutten blir syk, oppdager en lege (Jules Hanft) at Landstrykeren ikke er hans ekte far, og underretter myndighetene, som vil sette gutten på et barnehjem.
Umulig å være uberørt
Charlie Chaplin hadde allerede regissert en rekke kortfilmer, den første i 1914, men «Småen» var hans første helaftens spillefilm. Her imponerte han samtidens publikum og kritikere med en godt fortalt historie, som vekslet uanstrengt mellom kvikk humor og tåredryppende drama.
Filmen inneholder noen overraskende effektive spesialeffekter, spesielt i en flyvende drømmesekvens, der det selv i dag er vanskelig å se hvordan triksene er utført.
Den utnytter også stumfilmens evne til å uttrykke ordløse følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsmimikk. Prøv for eksempel å forholde deg uberørt av den dramatiske scenen der Landstrykeren og The Kid må skille lag. Det går bare ikke.
Det har vært spekulert om skildringen av det sterke båndet mellom mannen og hans fostersønn kan ha hatt sammenheng med at Chaplin og hans daværende kone, Mildred Harris, mistet sin nyfødte sønn bare 10 dager før produksjonen startet. Uansett om det stemmer eller ikke, er dette radarparet filmhistorisk av åpenbare årsaker.
ANMELDELSE: «Sovekupé nr. 6» er en nydelig historie i konstant bevegelse
Flott restaurasjon
Den opprinnelige versjonen av «Småen» var 68 minutter lang, men i 1972 slapp Chaplin en nedredigert versjon på 53 minutter, som fjernet noen av de mest sentimentale scenene og la til hans nykomponerte filmmusikk.
Det er denne versjonen som nå vises på kino i en flott 4K-restaurasjon, slik at den trolig ser bedre ut enn noen gang. Den nydelige musikken understreker effektivt både humoren og dramatikken og viser at Chaplin var en minst like talentfull komponist som regissør og skuespiller.
«Småen» er kanskje et produkt av sin tid, med fortellertekniske grep som kan virke utdaterte, sett med et moderne blikk, men de fungerer ikke noe dårligere av den grunn.
Filmens fortekster forbereder seeren på at man skal få se «A picture with a smile–and perhaps, a tear», og det er til Chaplins evige fortjeneste at både den lattervekkende humoren og den tårevåte dramatikken fremdeles har en målbar effekt på publikum, 100 år etter at den ble skapt.
