PÅ KINO 25. DESEMBER 2021: Noen ganger er reisen selve målet, heter det. Det er i hvert fall tilfellet i denne finske filmen, som forteller en nydelig historie i konstant bevegelse gjennom et kaldt og øde russisk vinterlandskap.
Regissør Juho Kuosmanen («Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv») tar oss med på denne reisen med et godt blikk for stille dramatikk og nyanserte personkarakteristikker.
Man får en klar følelse av å være med på en berikende reise der det å være underveis mot målet virker å være viktigere enn å faktisk nå det.
Det gjør «Sovekupé nr. 6» til en filmopplevelse der konklusjonen kommer som en liten skuffelse. Ikke fordi den er dårlig, den er faktisk befriende åpen, men fordi det er en nedtur at denne reisen tar slutt.
ANMELDELSE: «Trøffeljegerne fra Piemonte» skaper stor sult og dype følelser
Må dele sovekupéen
Den finske studenten Laura (Seidii Harla) tar farvel med sin russiske kjæreste Irina (Dinara Drukarova) i Moskva og legger ut på en lang togreise til Murmansk for å finne noen gamle helleristninger.
Hun blir overrasket når hun oppdager at hun har fått en mannlig medpassasjer i sovekupeen, og klager til konduktøren Natalia (Yuliya Aug), uten å vinne frem.
Den unge russeren Ljoha (Yuriy Borisov) er på vei til en ny gruvejobb i Murmansk, og noe av det første som skjer, er at Laura rømmer kupeen når han drikker seg sørpe full på vodka.
De virker totalt forskjellige, men gradvis etablerer de likevel et vennskapelig forhold som viser at begge har et utilfredsstilt behov for mellommenneskelig kontakt.
Lauras lesbiske legning er allerede på bordet, slik at forventningene til hva som kan skje i sovekupeen justeres deretter, og åpner for andre typer konflikter, muligheter og problemstillinger.
Åpner seg gradvis
Den fine og fengende franske låta «Voyage, Voyage» av Desireless brukes flere ganger på lydsporet, selv om det kanskje er et litt i overkant åpenbart musikalsk apropos.
Tidskoloritten forvirrer litt, for i tillegg til musikk fra 1980-tallet, er togsettet utgammelt og ingen har mobiltelefoner, men Laura filmer deler av reisen med et DV-kamera fra 2000-tallet.
Vi ser hvordan hun betrakter personene og omgivelsene rundt seg gjennom kameralinsa med en åpen nysgjerrighet som hun kanskje ikke tør vise i like stor grad ansikt til ansikt. Filmen skildrer varmt og godt hvordan hun likevel gradvis åpner seg for Ljoha, og vice versa, til overraskelse både for ham, seg selv og for publikum.
Seidii Harla spiller godt som søkende kvinne som ikke helt vet hva hun er på leting etter i et fremmed land. Hun har en god motspiller i Yuriy Borisov, som nærmest spiller prototypen på det fordomsfulle bildet man gjerne har av unge russiske skinheads med innestengte følelser, knyttede never og høyt vodkaforbruk.
«De må ha fabrikker som produserer slike som ham», sier en finsk medpassasjer (som i sin tur viser at personers indre kvaliteter kan være vanskelig å tyde).
ANMELDELSE: «The Hand of God» er åpenbart en personlig film fra Paolo Sorrentino
Vellykket samarbeid
Filmen har flere smarte observasjoner av hvordan vår umiddelbare oppfatning av andre mennesker ikke nødvendigvis stemmer, og at vi faktisk kan ha samsvarende lengsler og behov til tross for tilsynelatende svært ulike personligheter.
Både Laura og Ljoha skal oppdage overraskende sider av hverandre som går på tvers av forventninger og forutinntatte holdninger. Dette gjør figurene interessante å følge på en togreise som kanskje følger et fastsatt spor, men der endestasjonen likevel føles flyktig og uforutsigbar.
Juho Kuosmanen har skapt en deilig film som forteller mye om menneskers kontaktbehov – og det er smart å legge historien til en nær fortid der man praktisk talt er nødt til å forholde seg til fremmede, fordi man ikke har den teknologiske muligheten til å stenge omverden ute med smarttelefon og øreplugger.
«Sovekupé nr. 6» er et vellykket finsk-russisk samarbeid som (beklager ordspillet) absolutt fortjener at du løser en billett.
