PÅ NETFLIX 15. DESEMBER 2021: Regissør Paolo Sorrentino («This Must Be the Place», «Den store skjønnheten», «Youth») har brukt sine egne erindringer fra oppveksten i Napoli i sin nyeste film.
«The Hand of God» er et lappeteppe av familieskildringer, ungdomserfaringer og bystemninger fra hovedpersonen Fabiettos formative år, der fotballstjerna Diego Maradona spiller en perifer, men viktig rolle.
Hans sjokkovergang fra Barcelona til Napoli i 1984 signaliserer både optimisme, muligheter og fremtidshåp, og filmens tittel er kallenavnet hans venstre knyttneve fikk etter et kontroversielt mål under fotball-VM i 1986.
«The Hand of God» er en veldig italiensk film, mest på godt, men også litt vondt, der alle sterke emosjoner overdrives og bisarre situasjoner trekkes ut i det lengste.
Samtidig er det åpenbart at Sorrentino har laget en dypt personlig film, der varme skildringer av både morsomme og triste hendelser gir filmen sterke drag av poetisk realisme som morer og beveger.
ANMELDELSE: «West Side Story» spruter av musikalsk energi og fortellerglede
Snur tilværelsen opp ned
Tenåringen Fabietto Schisa (Filippo Scotti) navigerer seg gjennom både kjærlighet, tap av uskyld, familiedrama og fremtidsfrykt i 1980-tallets Napoli. De kjærlige foreldrene Saverio (Toni Servillo) og Maria (Teresa Saponangelo) navigerer seg på sin side gjennom slitsomme slektninger og et utroskapsskjær i sjøen.
Filmen skildrer hvordan Maradonas ankomst gir både familien og byen en ny giv, men hvordan en tragisk hendelse snur opp ned på tilværelsen for Fabietto og storebroren Marchino (Marlon Joubert).
Det øvrige persongalleriet er svært omfangsrikt, fullt av minneverdige figurer med burleske og karikerte trekk, som for eksempel den evig pelskledte Signora Gentile (Dora Romano) og den gamle naboen Baronessa Focale (Betty Pedrazzi).
Sorrentino trekker også inn filmens verden, fordi Fabietto synes at «virkeligheten suger» og vil derfor bli regissør, enda han ikke har sett så mange filmer. (En gjennomgående vits er at familien flere ganger forsøker å se Sergio Leones «Det var en gang i Amerika» på VHS, men noe kommer alltid i veien).
Humor, surrealisme og melankoli
Filippo Scotti spiller godt og sympatisk som en søkende ung mann, rammet av både små og store tilbakeslag som man lett forstår vil forme hans fremtidige voksenliv.
Fabietto er omgitt av frodige mennesker i alle varianter, med Toni Servillo som den humørfylte faren og Luisa Ranieri som den yppige tanta Patrizia blant høydepunktene. Den legendariske regissøren Federico Fellini er også en av filmens figurer (selv om vi aldri ser ham), og det gjør det enkelt å trekke paralleller til «Amarcord», hans egen erindringsfilm fra 1973.
Paolo Sorrentino mener selv at «The Hand of God» er en mer realistisk film, men han skildrer 1980-tallets Napoli med samme praktfulle formspråk og virtuose kameraføring som i sin Oscar-vinnende «Den store skjønnheten» fra 2013.
Det man savner, er den tidsbeskrivende musikken, for selv om Fabietto går rundt med walkman og headset gjennom hele filmen, får vi ikke høre hva han faktisk hører på før rulleteksten. (I en barsekvens spilles riktignok «Superfly Guy» med S’Express, men det må være en liten glipp, siden den kom i 1988, et år eller to etter at handlingen avsluttes).
«The Hand of God» er kanskje ikke Sorrentinos aller beste film, men han fyller nesten hver scene med humor, surrealisme og melankoli, ofte samtidig, og man får en klar følelse av at det han forteller kommer rett fra hjertet.
