PÅ KINO 25. DESEMBER 2021: Det er 22 år siden «The Matrix» revitaliserte både action- og sci-fi-sjangeren. Vi lot oss fascinere av dens dystopiske fremtidsvisjon, kombinert med geniale kampsport- og skytescener og en uforutsigbar historie som tok oss stadig dypere ned i kaninhullet, også i de mindre populære oppfølgerne «Matrix Reloaded» og «Matrix Revolutions» (begge fra 2003).
«The Matrix Resurrections» tar opp tråden etter trilogien med visuell selvsikkerhet og flere spenstige fortellergrep, men uten de store overraskelsesmomentene som gjorde originalen til en klassiker.
Man kan selvsagt stille spørsmål ved nytten av en fjerde film som i hovedtrekk forteller den samme historien som den første, men Lana Wachowski, som denne gangen regisserer uten søsteren Lilly, har laget en stilsikker hyllest til sitt eget filmunivers med noen treffsikre – samt noen strengt tatt overflødige – metagrep (blant annet litt for mange tilbakeblikk).
Selvsagt er det et stort trekkplaster å se Keanu Reeves og Carrie-Anne Moss i sine gamle stjerneroller. Derfor er «The Matrix Resurrections» en film man nødig vil gå glipp av, og selv om den kanskje ikke vil innfri alles forventninger, fortjener Lana Wachowski ros for sine synlige ambisjoner.
ANMELDELSE: «Sovekupé nr. 6» er en nydelig historie i konstant bevegelse
Ingen direkte avsløringer
Den som husker slutten på «Matrix Revolutions», vil kanskje være spent på omstendighetene rundt gjenforeningen av Neo (Keanu Reeves) og Trinity (Carrie-Anne Moss) i den nye filmen. Traileren antyder et tilfeldig møte mellom dem på en kafé, der de tilsynelatende ikke kjenner hverandre, og man får en forklaring på det.
Mange vil kanskje også lure på hvorfor Morpheus har endret utseende. Skuespiller Laurence Fishburne er nemlig byttet ut med dyktige Yahya Abdul-Mateen II, og man får en forklaring på det, også.
Ellers er det best å vite så lite som mulig om handlingen før du ser filmen, så jeg vil ikke gi noen direkte avsløringer, bare antyde at kampen mot maskinene som gjorde menneskeheten til pasifiserte slaver i en digital drømmeverden enten ikke er helt over, eller så har den ikke foregått i det hele tatt.
Flere smarte utviklinger
Når vi møter Neo/Thomas Anderson i den nye filmen, er det som å være tilbake til der den første filmen startet. Handlingen i de tre første filmene anerkjennes, men det foreligger en fiffig forklaring på historien de fortalte.
En figur spilt av Neil Patrick Harris sår nemlig troverdig tvil om hele Matrix-konseptet, og når filmen igjen beveger seg ut av matrisen og inn i den antatt virkelige verden, er det med en viss grad av mistenksomhet rundt dens opprinnelse.
Dette formidles gjennom store mengder liksom-dyp dialog med kvasifilosofiske betraktninger rundt vår virkelighetsoppfatning. Kanskje burde Lana Wachowski, David Mitchell og Aleksandar Hemon ha redigert sitt manus litt strammere, for det har noen strekk der meningsløsheten kommer sigende og dialogen veksler mellom å være poetisk og pretensiøs.
Det er likevel interessant å se hvordan de har greid å videreføre historien i tråd med den opprinnelige trilogien, med flere smarte utviklinger som åpner for interessante muligheter. Filmen introduserer oss for noen nye og friske figurer, spilt av blant andre Jessica Henwick, Jonathan Groff og Priyanka Chopra Jonas, som muligens kan bli med videre, skulle Lana Wachowski ønske – og få lov til – å lage flere filmer.
ANMELDELSE: «Trøffeljegerne fra Piemonte» skaper stor sult og dype følelser
Stadig aktuelle perspektiver
«The Matrix Resurrections» har selvsagt flere vanvittig lekre actionsekvenser, med heftig kung-fu, spektakulære skytescener og praktfulle digitale effekter. Den har også flere nye smarte designmessige ideer med rot i det vi har sett i de tre tidligere filmene.
Det er stilmessig tøft og velgjort, som forventet av en Matrix-film i 2021, men vekker ikke den samme ville begeistringen som den 22 år gamle originalen gjorde. Kanskje er det også umulig, fordi en oppfølger aldri kan fjerne seg for langt fra filmen den er tuftet på, og fordi «The Matrix» har vært en referanse for de fleste som har laget filmer i samme sjanger siden.
«The Matrix Resurrections» har noen stadig aktuelle perspektiver på hvordan folk flest faktisk ønsker å bli kontrollert og foretrekker rutinemessig trygghet fremfor total frihet. Kanskje er denne tematikken faktisk enda mer relevant nå enn den var i 1999, før vi ble sporet på alt vi gjør online.
Filmen føles likevel først og fremst som en æresrunde med den gamle gjengen, og når det inkluderer Neo, Trinity og Morpheus, kan man lett la seg rive med av nostalgien.
