PÅ KINO 25. DESEMBER 2021: Jakten på hvite trøfler i den frodige skogsjorda i Piemonte-regionen i Italia skildres med poetiske hverdagsblikk i en observerende dokumentarfilm, som er temmelig ulik noe annet du har sett.
«Trøffeljegerne fra Piemonte» er på en side en sjarmerende og ettertenksom skildring av det kjærlige forholdet mellom gamle menn og deres trøffelsniffende hunder.
På en annen side gir den samtidig et interessant innblikk i hvordan trøfler omsettes på forskjellige måter, både gjennom agenter, på auksjoner og i mørke bakgater til en kilopris som kan komme opp i svimlende 40.000 kroner.
Man får forståelsen av hvordan de økonomiske gevinstene i den harde og konkurranseutsatte trøffelbransjen legger et stadig større press på gamle tradisjoner og levemåter blant regionens trøffeljegere.
ANMELDELSE:
Nydelige bygdeoriginaler
Regissørene Michael Dweck og Gregory Kershaw avdekker en verden som de fleste vet pent lite om, og har fått et knippe virkelig nydelige bygdeoriginaler til å åpne seg.
88 år gamle Carlo Gonella går ut i skogen på trøffeljakt hver natt med hunden Titina, selv om kona har nedlagt forbud, fordi hun er redd for at han skal skade seg.
84 år gamle Aurelio Conterno jakter trøfler med hunden Birba, som er hans eneste familie, mens Angelo Gagliardi nekter å lete etter trøfler mer, på grunn av grådigheten i bransjen.
Han er sint fordi eiendomsgrenser ikke respekteres, og direkte rasende over at noen legger ut gift i skogen for å drepe andre trøffeljegeres hunder.
Bransjen er representert ved blant andre Gianfranco Curti, som har overtatt farens gamle forretning, og er salgsleddet mellom trøffeljegerne og kjøpere over hele verden, men også sjefskokker ved lokale restauranter.
Livets gang
Filmen viser med all tydelighet det nære og kjærlige forholdet mellom hundene og deres eiere. Se bare på den herlige sekvensen med Aurelio og Birba i et badekar!
Samtidig er livets gang et stadig tilbakevendende tema, for noen av disse aldrende karene vet at de etter alt å dømme ikke har så lenge igjen.
Det gjør spesielt inntrykk å se Carlo engste seg for hva som skal skje med hans kjære Titina når han selv er borte. Aurelio er på sin side på jakt etter en hyggelig dame som kan overta Birba når han er borte, i bytte mot huset og eiendelene hans.
Trøffeljegernes vaner og rutiner er på mange måter et vindu mot fortida, for den moderne verden er nesten usynlig i filmen.
Men bare nesten, for det skapes gode og klare kontraster i flere eksempler på hvordan trøflene ender opp i helt andre miljøer enn der de ble gravd opp, og hos helt andre typer mennesker enn de som fant dem.
ANMELDELSE:
Komponerte tablåer
«Trøffeljegerne fra Piemonte» er nydelig fotografert av regissørene selv i flere nøye komponerte tablåer, behersket redigert av Charlotte Munch Bengtsen («The Art of Killing»). (Luca Guadagnino, regissøren av «Call Me By Your Name» og «Suspiria», er for øvrig en av filmens mange produsenter).
Det er litt av en bedrift at de har greid å fange inn oldingenes tanker og meninger innenfor disse strengt observerende rammene, for man kan få inntrykk av at de egentlig ikke er de mest snakkesalige typene.
Filmen er også en nydelig skildring av en verden som man aner er i ferd med å forsvinne, og som det er godt å ha dokumentert før det er for seint. Dette er en feiring av maten og kulturen rundt den hvite trøffelen, men også en advarsel mot utnyttingen av den.
Om man skulle sette fingeren på noe, kunne det vært interessant med nærmere undersøkelser og mer utfyllende beskrivelser av de skitne metodene i bransjen. De antydes i noen scener, men blir likevel hengende litt i lufta.
«Trøffeljegerne i Piemonte» er likevel en fortreffelig dokumentarfilm som skaper både stor sult og dype følelser.
