PÅ KINO 28. JANUAR 2022: Islendingene har blitt eksperter på å lage lokale filmer med global appell. «Lamb» er nok et eksempel på en film som nesten ikke kunne vært laget noe annet sted, men som likevel formidler universale konflikter, følelser og stemninger som alle kan forstå, og på et visst plan, relatere seg til.
Regidebuterende Valdimar Jóhansson, som også har skrevet manuset sammen med Sjón (Sigurjon B. Sigurdsson), forteller en merkverdig historie som bare øker intensiteten mot en absurd konklusjon.
Selv om filmen har en fantasifull utvikling, med snev av eventyr og mytologi, er den grunnfestet i virkelige menneskelig emosjoner, fortreffelig formidlet av Noomi Rapace, Hilmir Snær Guðnason og Björn Hlynur Haraldsson i de bærende hovedrollene.
«Lamb» har derfor blitt et mørkt, mystisk og medrivende drama som pirrer nysgjerrigheten.
ANMELDELSE: «Nightmare Alley» kunne ha vært helt fantastisk med en strammere historie
Tar til seg et nyfødt lam
Hovedpersonene er det barnløse ekteparet Maria (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason) som driver en sauegård i en øde dal.
En dag kommer et lam til verden som de merkelig nok velger å ta til seg som sitt eget barn. De lar det bo i huset, gir det sin egen seng, melker det med tåteflaske og synger godnatt-sanger.
Hvorfor de gjør dette, er et mysterium, også for Ingvars bror Pétur (Björn Hlynur Haraldsson), som kommer på uanmeldt besøk.
Gradvis avdekker filmen visse detaljer som delvis kan forklare oppførselen, samtidig som mysteriet rundt lammets eksistens utvides. Mer enn dette bør man ikke vite før man ser filmen.
«Hva i helvete er dette?»
«Lamb» avhenger helt og fullt av skuespillernes innsats, og man får tidlig en overbevisende følelse av Maria og Ingvar som et innarbeidet par med en viss ballast. Rapace og Guðnason eminente spill gir nemlig tydelige indikasjoner på en sorgfullhet som kan være av betydning for figurenes handlinger.
Haraldsson er på mange måter publikums øyne inn i situasjonen, for han er den som stiller spørsmålet på alles lepper i filmens første fase: «Hva i helvete er dette?»
Man ser også små indikasjoner på et aldri så lite trekantdrama, som ikke slår ut i full blomst, men som likevel krydrer handlingen og gir figurene et enda sterkere preg av levde liv.
Det som skjer i filmen er kanskje både bisart og uforklarlig, men det skjer i alle fall med autentiske mennesker.
ANMELDELSE: «The Gilded Age» er overdådig, såpeglatt og underholdende
Brå avslutning
Filmens tematikk spenner over alt fra kjærlighet og sorgprosesser til menneskets plass i naturen. Avslutningen er litt brå og plutselig, og gjør at man kanskje ikke sitter igjen med et klart svar på historiens mystiske utgangspunkt.
«Lamb» gir imidlertid en følelse av at omgivelsene på en måte må sette hovedfigurene på plass, fordi de har overskredet noen grenser i sin behandling av dyra på gården.
Dette er et underfundig drama med gode skuespillerprestasjoner, en naturskjønn ramme som er forheksende fotografert (med mye disrøyk) av Eli Arenson, og en besynderlig historie som man må jobbe litt for å finne ut av.
Derfor er det ikke det minste rart at «Lamb» har vakt internasjonal oppsikt, blant annet på fjorårets filmfestival i Cannes, der den vant «Prize of Originality» i sideprogrammet Un Certain Regard. Når man har sett filmen, er det lett å forstå hvorfor.
