PÅ KINO 21. JANUAR 2022: Norske kinogjengere ble kanskje nødt til å vente en hel måned lenger enn resten av verden, men det viser seg heldigvis at «Spider-Man: No Way Home» virkelig er verdt ventetiden.
Dette er nemlig en fantastisk underholdende superheltfilm med plass til både action, humor og – til denne sjangeren å være – en forbausende stor emosjonell slagkraft.
Plottet kan virke en smule innviklet, men er faktisk genialt, og åpner for en rekke spennende muligheter som det er best å ikke vite alt om før man entrer kinosalen.
Det kan imidlertid avsløres at mye står på spill på flere plan, at det vante persongalleriet utvides fra uventet hold og at de resulterende begivenhetene oppfyller alle krav til storslått underholdning med kløkt, snert og respekt for Marvel-universet som denne Sony-filmen tross alt er en assosiert del av.
ANMELDELSE: Den nye «Scream»-filmen innfrir med blodige effekter og innforståtte sjangerpek
Skurker fra parallelle univers
Litt om handlingen (men ingenting som ikke er med i traileren): På slutten av den forrige «Spider-Man»-filmen, «Far From Home» (2019), ble hans virkelige identitet avslørt av Mysterio (Jake Gyllenhaal).
Dette skaper store problemer på det personlige plan for Peter Parker (Tom Holland), som nå vil ha verden til å glemme at han er Spider-Man.
Han søker derfor hjelp fra Avengers-medlemmet Doctor Strange (Benedict Cumberbatch), men noe går galt, og isteden trekkes noen skumle figurer inn fra parallelle univers.
Plutselig må Peter, kjæresten MJ (Zendaya), kompisen Ned (Jacob Balaton) og tante May (Marisa Tomei) kjempe mot noen av skurkene fra de to tidligere «Spider-Man»-filmseriene, blant andre Doc Ock, Sandman og The Green Goblin.
Følelsesmessig berg-og-dalbane
Marvels multivers er et komplekst konsept som kan være vanskelig å få grep på, men det forklares likevel enkelt og idiotsikkert i denne filmen: Det finnes flere parallelle universer, en beleilig forklaring på hvorfor det eksisterer flere «Spider-Man»-filmserier, og nå finnes det portaler mellom disse universene.
Dette legger forholdene til rette for helt nye utfordringer for Marvels superhelter, og for Peter Parkers del skaper det en følelsesmessig berg-og-dalbane som setter hele hans tilværelse i fare.
Regissør Jon Watts og manusforfatterne Chris McKenna og Erik Sommers makter å gi historien en emosjonell kjerne som er både nær og personlig, understøttet av spennende moralske og etiske dilemmaer, samtidig som de underholder grundig og lekent.
Man kan innvende at tyngden av filmens mørkeste øyeblikk drukner litt i det påfølgende klimakset, og at dets endelighet ikke erkjennes fullt ut. Samtidig er det slående hvordan Peter Parkers menneskelighet viser seg å være den endelige løsningen, noe som gir filmen et sympatisk budskap om godhetens kraft i møte med det onde.
ANMELDELSE: Nicolas Cage er fengslende og gåtefull i «Pig»
Gjør jobben godt og grundig
«Spider-Man: No Way Home» har scene på scene med svimlende superheltaction, der Maurio Fiores utforskende og tilsynelatende vektløse kamera finner stadig nye og spennende vinkler, mens de sømløse effektene og det vanvittige lydsporet selvsagt er state-of-the-art.
Ja, mye av dette er gjort med datamaskiner, men tro ikke annet enn at det sitter kunstnere foran skjermene. Men selv om filmen er et teknisk vidunder, er det de mellommenneskelige relasjonene som vil huskes best.
Spesielt Tom Holland briljerer i en utfordrende hovedrolle, der han både må spille en morsom og sjarmerende superhelt i trikot, og overbevise som ung mann med moralske utfordringer og verdens skjebne på sine skuldre.
Filmen er i stand til å få publikum til å både le, gråte, måpe og glede seg over den frydefulle fantasien, og den legger grunnlaget spennende utviklinger i Marvel Cinematic Universe som vi allerede får eksempler på i «Doctor Strange in the Multiverse of Madness», som har premiere 4. mai (2022) og den animerte «Spider-Man: Across the Spider- Verse (Part One)» som kommer 7. oktober.
At den nye «Spider-Man»-filmen allerede er inne på topp 10-lista over tidenes mest innbringende, virker å være fortjent, all den tid kinoene mer enn noen gang virkelig trenger storfilmer som kan trekke et stort og bredt publikum opp av sofaen og inn i de store salene.
«Spider-Man: No Way Home» gjør jobben godt og grundig, og det er vanskelig å forestille seg bedre eskapisme i januar 2022 enn dette!
(Og som vanlig bør man bli sittende i salen helt til rulleteksten er over for å få med seg absolutt alt.)
