PÅ NETFLIX FRA 14. JANUAR: Hvis du er glad i «stop motion»-animasjon og særegen eventyrestetikk, så er «The House» en varm anbefaling.
Filmen består av tre animerte kortfilmer, med hver sine regissører og stilistiske uttrykk.
Alle historiene handler om et mystisk hus som på ulikt vis fillerister sine beboere. Og sammen setter de tre kapitlene skråblikket i noen veldig menneskelige egenskaper, og skildrer begjær, pengejag og stahet på lett morbid og sorthumoristisk vis.
Det er vidunderlig stemningsfullt, vittig og med et figur- og kulissehåndverk som gir flere utsøkt vakre motiv på Netflix-skjermen.
Og blant stemmeskuespillerne sørger Helena Bonham Carter, Jarvis Cocker, Matthew Goode og nylig avdøde Sven Wollter for minneverdige figurportrett som både fenger og kryper under huden.
ANMELDELSE: The King’s Man – underholder godt over middels
Tre mørke eventyr
De tre historien foregår til tre ulike tider, og har svært ulike hovedpersoner.
Den første historien er satt til 1800-tallet og handler om en mystisk velgjører som lar en fattig familie bytte ut sitt kummerlige hjem med et nytt, flott og spesialdesignet hus. Den andre historien er satt til nåtiden og skildrer en opportunistisk boligutvikler som skal sette i stand det samme huset for å selge det. Den tredje historien foregår i en ubestemmelig fremtid hvor husets utleier sliter med å finne betalingsdyktige leietakere.
Til tross for ulik tilnærming til visuell stil, og et skiftende rollegalleri, så henger disse historiene fint sammen. «The House» blir et eventyr hvor det magiske tretallet utgjør de ulike forsøkene beboerne gjør på å bryne seg på huset. Men ikke forvent en forløsende snipp, snapp, snute.
Historiene har alle en mørk vri og vemodig grunntone hvor den antatt lykkelige slutten aldri er helt der hvor hovedpersonene vil at den skal være.
ANMELDELSE: Isle of Dogs – En pelskledd fornøyelse fra Wes Anderson!
En smak av Ivo Caprino og Wes Anderson
Det er minneverdige rollefigurer vi møter i «The House». Noen av dem virker å komme rett ut av Wes Andersons forseggjorte dyreunivers, andre ser ut til å ha snublet ut av et Ivo Caprino-eventyr.
Spesielt de potensielle huskjøperne i del to er av sorten som kan lure seg inn blant statistene i mitt neste mareritt. Den svenske skuespilleren Sven Wollter gir dem en herlig komisk timing i replikken, men også en raspete røst og en dyster klangbunn som kler deres store beksvarte øyne uhyggelig godt.
Det er disse stemningene som blir hengende igjen. Elementer av kulisser, lyder og figurer som fester seg og nekter å gi slipp på fantasien min.
Og så blir jeg spesielt fascinert av de ullete kulissene og dukkene i regiparet Emma de Swaef og Marc Roels sin første kortfilm. Hvor alt fra peisilden til gresset på bakken har en lodden tekstur som gir verdensbyggingen en helt unik smak.
ANMELDELSE: Isle of Dogs – En pelskledd fornøyelse fra Wes Anderson!
Kortfilmformen utnyttes på nydelig vis i hver av de tre kapitlene, som også står for seg selv som egne fortellinger. Den effektive formen lar historien strutte av både fortellerglede, personlighet og energi.
Her går tankene mine fra nevnte Ivo Caprino og folkeeventyrets kjappe formidling, via humørfylt britisk sosialrealisme til djevelsk gode noveller som «Hvor mye jord trenger et menneske?» av Leo Tolstoj.
Alt er gjort med snert, lekenhet, rom til ettertanke og rikelig med inspirerende finesse.
«The House» har premiere på Netflix fredag 14. januar.
