PÅ KINO 11. MARS: For 20 år siden fikk dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes et ønske om å lage dokumentarfilm om Trond Giske. Ideen var å følge Arbeiderpartiets unge kronprins på veien til å bli statsminister. Slik skulle det ikke gå.
«Trond Giske – Makta rår» er en film om Norges mest omtalte me too-sak. Og som, selv om den ikke avslører noe mer enn det mediestormen rundt Giske allerede har gjort, gir oss et interessant blikk på mannen bak politikeren.
Håvard Bustnes kommer tett på en tilbakeholden Giske i dokumentaren, som virker å avsløre en del om hva Giske synes om saken, til tross for hans motvilje mot å snakke om #metoo.
For er det ikke sånn at et blikk kan si mer enn tusen ord?
Balansert om Giske som politiker
«Trond Giske – Makta rår» tar oss med på en rundreise i Trøndelag og Nord-Norge. Bustnes har fått bli med når Trond Giske tar med seg en rød campingvogn for å sanke stemmer før Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019.
Her møter vi en politiker som åpenbart ønsker å gjenreise sin karriere etter varslingssakene mot ham, som etter et enormt medietrykk førte til at han gikk av som nestleder i Arbeiderpartiet. Men vi møter også en politiker som brenner for politikken.
Vi ser blant annet den langstrakte Giske krøke seg sammen i en bitteliten campingvogn, som akkurat er stor nok til noen gode samtaler rundt kaffekoppen. Samtaler som viser at Trond Giske er høyt aktet av mange i Trøndelag.
Dokumentaren maler et bilde av en politiker som virker å ha et genuint ønske om å representere grasrota, men som heller ikke er redd for å bruke den. For jordnære arbeidsfolk i distriktene er veien ned til pampene på Youngstorget veldig lang. Det er ikke rart Giske vil utnytte det.
Samtidig drar Bustnes oss gjennom hele hendelsesforløpet rundt Giskes fall, gjennom arkivklipp og intervjuer med politiske kommentatorer og tidligere partifeller.
Her er det ikke noe nytt å hente, men det er likevel interessant å få et overblikk over saken nå som vi har fått den massive mediedekningen litt på avstand.
Kommer tett på
Det er mange involverte som ikke har ønsket å stille til intervju i Håvard Bustnes sin dokumentar, noe han selv forklarer i filmen. Som enten ikke orket å bruke mer tid på saken, eller var redde for å bli fremstilt på feil måte.
Derfor lener Bustnes seg tidvis litt for tungt på gamle nyhetssaker og intervjuer, som både Giske og varslerne mot ham har gjort tidligere.
Filmskaperen forsøker å få Giske i tale flere ganger i løpet av dokumentaren, men mannen ønsker hverken å snakke om me too-skiftet generelt, eller hans egen plass i det.
Det gjør selvsagt at dokumentaren mister noe brodd, men det ligger likevel mye interessant i å se måten Giske gjentatte ganger avviser samtaleemnet på.
Kameraføringen i dokumentaren ligger ofte tett på Giske og personene han møter. Det oppleves intimt, for blikk og ansiktsuttrykk forteller mye.
Dermed blir «Trond Giske – Makta rår» en dokumentar som bokstavelig talt kommer nært på en politiker, som med hele sin væremåte og kroppsspråk fremstår som en fyr som opplever seg urettferdig behandlet.
Les også: Trond Giske om dokumentar: – Mangler viktige tilsvar fra meg.
Gode grep
Regissør Bustnes forteller ikke bare historien om Trond Giskes (foreløpige?) avskjed med politikken, men tar oss gjennom Giskes politiske karriere.
For yngre generasjoner som er interessert i politikk, men som for eksempel ikke var født i 1994 da Norge stemte nei til EF, vil det være interessant å lære om hvor viktig Trond Giske var i forkant av folkeavstemningen.
Skal vi tro dokumentaren kan Giske ta en god del av æren/skylden for at Norge ikke er med i EU i dag.
Det er riktignok velkjent historie, men det fungerer godt både som et narrativt grep i dokumentaren, og som et virkemiddel for å vise hvilken ambisiøs og ikke minst dyktig politiker Giske faktisk var.
Det slår hardt å først se Giske som en fremadstormende, ung politiker og leder i AUF, for senere å se dagens unge lovende marsjere ut av salen da Giske holdt sin avskjedstale til partiet og politikken i 2020.
Og her henviser ikke dokumentaren bare til oppgjøret med Giske, men også til oppgjøret med en ukultur som har gjort det vanskelig for kvinner å delta i politikken.
Dokumentaren hadde norgespremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival 18. januar, men får ordinær kinopremiere 11. mars.
