PÅ KINO 18. FEBRUAR 2022: Den nederlandske regissøren Paul Verhoeven (83) har alltid vært en interessant provokatør, både med ultravoldelig samfunnsatire i «RoboCop», åpenlys militarisme i «Starship Troopers», kontroversiell sex i «Basic Instinct» og en kvinnes dragning mot voldtekt i «Elle».
I «Benedetta» forsøker han å sjokkere igjen, nå med lesbisk begjær med religiøse undertoner i et italiensk nonnekloster på 1600-tallet. Provokasjonene har imidlertid ikke den mulig tiltenkte effekten, og fremstår mer eller mindre som et utløp for en gammel manns skitne fantasier.
Da er det mer spennende med den indre dynamikken i klosteret, og maktkampen som bryter ut når hovedfiguren påstår å være i direkte kontakt med Jesus. Det er dette som gjør «Benedetta» severdig, ikke de stive og generiske sexskildringene.
ANMELDELSE: «Moonfall» er hjernedød science fiction på sitt minst troverdige
Nonner utvikler seksuelt forhold
Filmen åpner med å beskrive hvordan Benedetta i ung alder blir plassert i klosteret hos priorinnen Felicita (Charlotte Rampling) i byen Pesca.
18 år senere har Benedetta (Virginie Efira) gjentatte visjoner av Jesus, som sier at hun er hans brud. Når hun får stigmata, det vil si sår på hender og føtter som samsvarer med Jesu lidelse, blir presten Cecchi (Olivier Rabourdin) tilkalt for å undersøke.
Den ferske nonnen Bartolomea (Daphne Patakia) får i oppgave å pleie Benedetta, noe som utvikler seg til et seksuelt forhold som vil få alvorlige konsekvenser om det blir oppdaget.
Samtidig som Benedettas tilstand vekker mer og mer oppsikt, og Pesca truer av pest, nages både nonnene og vi i publikum av samme tvil. Tror hun virkelig på sin Jesus-ekstase eller holder hun klosteret for narr?
Nysgjerrigheten pirres
Skuespillerne håndterer godt alle utfordringer som Verhoeven har gitt dem. En klosterfilm må imidlertid se seg nødt til å sammenlignes med Jean-Jacques Annauds «I rosens navn» (1986), som på en måte satte standarden for hvordan et middelaldersk drama blant nonner og prester skulle se ut.
Her må nok «Benedetta» se seg slått, for selv om foto holder høy kvalitet (takket være Jeanne Lapoirie), samt at vi her er over i renessansen, er scenografien noen hakk for pen og pyntelig til at man blir grepet av atmosfæren og stemningene.
Historien har imidlertid nok av spenningsmomenter til at nysgjerrigheten pirres. Det kan riktignok være litt utfordrende å tro på at flere tilsynelatende smarte og oppegående figurer i dette persongalleriet engang vurderer Benedettas visjoner som sannsynlige.
Paul Verhoeven kunne nok ha skildret deres religiøse paranoia enda sterkere og tydeligere. Men som intern maktkamp om posisjoner i klosteret, har «Benedetta» flere interessante historietråder som viser den katolske kirkens betydning i det italienske renessansesamfunnet.
ANMELDELSE: «Inventing Anna» er en såpete svindelhistorie
Kunstig og konvensjonell erotikk
Paul Verhoeven kan ikke lage film uten å bruke sjokkeffekter, og i denne filmen får vi blant annet noen blodige visjoner av Jesus som sverdsvingende redningsmann på hvit hest.
Den inneholder dessuten en torturscene der det verste riktignok foregår utenfor bildet, men er så sterk i sine antydninger at man alt for godt kan lage seg sine egne bilder. Det er desto rarere at offeret virker nesten uberørt etterpå.
Erotikken som oppstår mellom Benedetta og Bartolomea er kanskje også ment å sjokkere, men skildres merkelig kunstig og konvensjonelt, og man får ikke følelsen av farlig begjær og hvorfor de to er villige til å ta denne risikoen.
Filmens mest interessante aspekter er og blir det politiske spillet som oppstår under dekke av religiøs tro, og hvordan aktørene kanskje, eller kanskje ikke, posisjonerer seg etter Guds antatte vilje.
Det er fascinerende at «Benedetta» skal være inspirert av sanne hendelser, og Paul Verhoeven lykkes i å vise det åpenbart bisarre og dysfunksjonelle ved den underliggende samfunnsstrukturen. Dette er kanskje ikke en av hans beste, men heller ikke en film man kan stille seg likegyldig til.
