PÅ APPLE TV+: Regissør Joel Coens første film uten broren Ethan er et intenst og stilrent teaterstykke uten kompromisser. Hans adapsjon av William Shakespeares berømte skuespill fra tidlig på 1600-tallet utspilles i spennende scenografi med store, rene flater, ribbet for all staffasje.
Bruno Delbonnels utsøkte foto i gnistrende sort-hvitt er fenomenalt lyssatt og presentert i det smale «academy ratio»-formatet (1.37:1). Filmen har i tillegg Skip Lievsays effektive lyddesign og Carter Burwells illevarslende musikk som hemmelige våpen.
Først og fremst preges Coens «Macbeth» av formidabelt skuespill, som virkelig får frem den emosjonelle dybden i Shakespeares tragedie. 67 år gamle Denzel Washington overbeviser med sin formidlingsevne i en mørk og mektig hovedrolle.
«The Tragedy of Macbeth» er kanskje smal når det gjelder format og innhold, men som filmet teater, fremstår den som en triumf.
ANMELDELSE: «Drive My Car» er tre nydelige kinotimer som gir belønning for tålmodigheten
Plages av spådommer
Joel Coens eget manus følger i store trekk Shakespeares originale handling og dialog, om enn i en noe kortere versjon. Dette er handlingen i korte trekk: Tre hekser (alle spilt av Kathryn Hunter) forteller den skotske lorden Macbeth (Denzel Washington) at han skal bli den neste kongen av Skottland.
Han konspirerer med lady Macbeth (Frances McDormand), myrder kong Duncan (Brendan Gleeson) og legger skylda på prinsene Malcolm (Harry Melling) og Donalbain (Matt Helm).
Etter å ha inntatt tronen, plages det barnløse kongeparet imidlertid av en annen spådom. Heksene sa nemlig også at det er barna til Macbeths trofaste general, Banquo (Bertie Carvel), som skal arve tronen.
Dermed graver Macbeth seg stadig dypere ned i en blodig og paranoid maktkamp som – ikke overraskende – skal få tragiske konsekvenser.
Spennende visuelle grep
Shakespeare-kjennere vil trolig la seg henrykke av den lynskarpe fremføringen av hans ordrike og poetiske dialog, og hvordan Joel Coen utdyper det tematiske med spennende og virkningsfulle visuelle grep.
Hele filmen er innspilt i et filmstudio, noe som gir den et nærmest uvirkelig preg, og minner stilistisk om stumfilm-mestere som Carl Dreyer, Fritz Lang, F.W. Murnau og andre regissører fra den tyske ekspresjonismen. Coen er også høyst sannsynligvis inspirert av Orson Welles’ «Macbeth»-film fra 1948 (se klipp på YouTube for å sammenligne!).
Utendørsscener er fulle av møkk og røyk, mens det på innsiden er rent, pent og minimalistisk, nærmest som om vi ser en teaterproduksjon, der skuespillerne fremfører monologer for et tenkt publikum.
Washingtons «Is this a dagger which I see before me»-scene er ett av mange høydepunkter, der han uttrykker tvil, tro og begjær på en gang med brennende intensitet, mens Kathryn Hunter stjeler sine scener som de tre heksene med et infamt uttrykk og gjennomtrengende tonefall.
ANMELDELSE: «Jackass Forever» – smakløsheten er kompromissløs
Ikke en typisk Coen-film
«The Tragedy of Macbeth» kan oppleves som stor, tung og kald. Det kan være utfordrende å prosessere Shakespeare-dialogen i all sin intrikate omstendelighet, men den er heldigvis meget godt tekstet av Evy Hvidsten.
Den middelalderske maktkampen skildres med en filmatisk estetikk som er så gjennomført og imponerende at jeg ofte får lyst til å trykke pause for å studere de nøye komponerte utsnittene.
Det er på mange måter synd at de fleste vil se den som strømmefilm, ikke på et stort lerret, men dette er altså realiteten for flere kvalitetsfilmer, og kanskje skal man først og fremst være takknemlig for at de ser dagens lys i det hele tatt.
En typisk Coen-film er det kanskje ikke, men «The Tragedy of Macbeth» ER en teaterfilm med både stjernesus og slagkraft.
