PÅ KINO 29. APRIL 2022: Når iranske filmskapere kritiserer samfunnsmessige forhold i sitt hjemland, gjøres det ofte på en indirekte måte under dekke av å gjøre noe annet.
Den anerkjente regissøren Jafar Panahi har gjort det i filmer som «Speilet», «Sirkelen», «Taxi Teheran» og «3 kvinner», og nå føyer også sønnen Panah Panahi seg inn i den samme tradisjonen.
Han tåler godt de uunngåelige sammenligningene med både faren og mesteren Abbas Kiarostami, for hans solide debutfilm er en både humørfylt og sørgmodig reise gjennom Iran.
Det åpenbare bakteppet for de ytre hendelsene gir filmens morsomme betraktninger noen klare, alvorstunge undertoner på veien mot den emosjonelle avslutningen.
Dette er en velspilt og godt regissert «road movie», der drømmen om Vesten ser ut til å ligge langt bortenfor de iranske fjellene.
ANMELDELSE: «The Unbearable Weight of Massive Talent» er en metafest av en actionkomedie
På vei vekk fra Teheran
Det meste av handlingen foregår i en bil med en familie på fire, bestående av moren (Pantea Panahiha), faren (Hasan Majuni) og deres to sønner, storebror (Amir Simiar) og lillebror (Rayan Sarlak).
De er på vei vekk fra Teheran, men hvor de skal, holdes skjult for både lillebror og publikum.
Litt etter litt begynner man imidlertid å ane hva som er reisens egentlige mål, hva det innebærer for familien, og hvilke konsekvenser det i verste fall kan få.
Filmen sier ikke noe konkret om hva som er bakgrunnen for valgene som gjøres, men det er lett å tenke seg til årsakene, hvorfor de reisende må ta visse forholdsregler, og hvorfor de frykter at noen er etter dem.
Liten film om store ting
«Veien videre» er skrevet av regissøren selv, som har førstehånds kjennskap til deler av tematikken som etter hvert gir seg til kjenne i filmen. Familien hans har nemlig blitt nødt til å ta visse grep etter at faren i 2010 fikk forbud av iranske myndigheter mot å lage film (noe som heldigvis ikke har stoppet ham).
Det ligger derfor en smerte bak historien som skinner klart gjennom, selv om de voksne i bilen forsøker i det lengste å opprettholde fasaden overfor den intetanende gutten.
Lillebror spilles for øvrig av en helt fantastisk barneskuespiller med en enorm utstråling som smelter alle hjerter. Også de tre voksne figurene gestaltes av dyktige skuespillere som makter å gi rollene både dybde, smerte og livsbegjær.
Morens humørsvingende karaokesang i bilen og en stiv samtale mellom faren og hans voksne sønn, filmet i én uavbrutt tagning ved et elveleie, er bare to av flere høydepunkter.
«Veien videre» er en liten film om store ting, og gjør inntrykk med sine kritiske observasjoner av visse sider ved det iranske samfunnet, selv om Panah Panahi antageligvis har vært nødt til å skildre dette forsiktig mellom linjene.
