PÅ KINO 13. MAI 2022: Filmen om ingeniøren Gustave Eiffel (1832-1923) er en omtrent like kalkulert konstruksjon som hans mest berømte byggverk.
Regissør Martin Bourboulon og manusforfatter Caroline Bongrand har latt seg inspirere fritt av faktiske hendelser, og laget et historisk drama med både glødende romantikk og bitre kontroverser.
Ikke alt er nødvendigvis sant, men det er likevel fascinerende å følge historien om Eiffeltårnets overraskende opprinnelse, vanskelige byggeprosess og den store kjærligheten som kanskje lå bak.
«Eiffel» er ingen grensesprengende film, men et godt spilt og solid regissert drama i et trygt og velprøvd format.
ANMELDELSE: «Doctor Strange in the Multiverse of Madness» underholder kjapt og effektivt
Monument til verdensutstilling
Det er jo ingen stor hemmelighet at Eiffeltårnet faktisk ble bygget, så filmen åpner med et frempek der Gustave Eiffel (Romain Duris) skuer ut over Paris fra toppen av det.
Deretter fortelles historien over to tidslinjer. Vi ser hvordan den unge Eiffel forelsker seg i rikmannsdatteren Adrienne Bourgès (Emma Mackey) mens han konstruerer en bro i Bourdeaux, men får ikke lov til å gifte seg med henne.
20 år senere har han høstet anerkjennelse for å ha konstruert skjelettet til Frihetsgudinnen i New York, og blir spurt om å bygge et monument til verdensutstillingen i Paris i 1889.
Ideen om et tårn er allerede lansert av to andre ingeniører, Maurice Koechlin og Emile Nouguier, men Eiffel er mer interessert i å bygge en ny metro. Filmens påstand er at en uventet gjenforening med Adrienne, nå gift med journalisten – og Eiffels venn – Antoine de Restac (Pierre Deladonchamps), er grunnen til at han likevel går med på å bygge tårnet.
Overbevisende kjemi
Romain Duris («Mitt hjertes tapte slag», «All the Money in the World») gjør en flott figur i hovedrollen, og gir et bilde av den standhaftige Eiffel som en nylig enkemann med fremtidsrettede visjoner og imponerende tekniske løsninger etter datidens standard.
Det mest overraskende ved denne delen av historien, er kanskje all motstanden tårnprosjektet møter, både fra presse, myndigheter og vanlige folk i gatene, og hvilken risiko Gustave Eiffel tar ved å fullføre det.
Filmens hjerte er likevel hans romanse med Adrienne, nydelig spilt av «rising star» Emma Mackey («Mord på Nilen», «Sex Education»). De skal ha møttes i Bourdeaux i virkeligheten, mens gjenforeningen i Paris etter alt og dømme er oppdiktet.
Filmens versjon av forholdet er kanskje bare nok et tilfelle av ulykkelig kjærlighet på tvers av klasser, av typen «Titanic» og «Romeo og Julie», men Duris og Mackey har en kjemi som overbeviser nok til at man lar seg engasjere, i alle fall mildt.
ANMELDELSE: «Operation Mincemeat» er sjangertro håndverk av godkjent kvalitet
Fin dramatisering
«Eiffel» er pent produsert med henblikk på tidskoloritt og miljøskildringer, der fotograf Matias Boucards gyllenbrune bilder akkompagneres av ringreven Alexandre Desplats smektende orkestermusikk.
Regissør Bourboulon og hans stab tar også i bruk noen bokstavelig talt svimlende effekter. Scener fra oppføringen viser nemlig hvordan tårnet ble bygget etter en HMS-standard som nok ikke ville ha passert i dag.
Når man ser høyden og de enkle sikkerhetsgrepene, fortoner det seg smått utrolig at kun én mann skal ha omkommet under byggingen, nemlig italienske Angelo Scagliotti, og det skal ha vært under en privat visitt, men dette er uansett ikke med i filmen.
«Eiffel» er en ganske fin dramatisering av hvordan ett av verdens mest kjente landemerker ble til. Filmen er kanskje litt konservativ når det gjelder det dramaturgiske, men tematiserer fremskrittets pris på en spennende måte. Man kan bare håpe at det er en kime av sannhet i det nydelige avslutningsbildet, som setter hele byggverket i et romantisk lys.
