PÅ KINO 25. DESEMBER 2022: Hirokazu Kore-eda er ekspert på å lage stillfarne dramafilmer med et stort hjerte, som «Still Walking», «Som far, så sønn», «Søstre» og Gullpalme-vinneren «Shoplifters».
Nå har den japanske regissøren laget «Min vakre stjerne» etter samme oppskrift i Sør-Korea, uten at forflyttingen fra hjemlandet har endret filmens stil, stemning eller karakter nevneverdig.
Den har flere paralleller til «Shoplifters», for vi blir nok en gang introdusert for en broket gruppe mennesker over et vidt aldersspekter som knytter familielignende relasjoner, samtidig som historien tematiserer båndet mellom foreldre og barn.
Dette er altså kjent territorium for alle tilhengere av Kore-eda, og selv om «Broker» er en av hans svakere filmer, først og fremst på grunn av et ujevnt manus, har den også mye av humøret og hjertevarmen som preger hans beste.
Utro tjenere stjeler baby
Historien viser seg å være litt i overkant innfløkt, men her er utgangspunktet: En ung mor, So-young (Ji-un Lee), forlater sin nyfødte sønn ved en kirkes «baby-boks», et sør-koreansk konsept, der anonyme foreldre kan levere barn som de av en eller annen grunn ikke er i stand til å ta vare på.
De utro tjenerne Sang-hyeon (Song Kang-ho) og Dong-soo (Gang Dong-won) stjeler babyen og sletter alle spor av innleveringen for å selge ham til et barnløst par på svartebørsen.
Man forstår at dette er noe de har gjort flere ganger, og at motivet dels er å tjene penger, men også fordi de av en eller annen grunn har et brennende ønske om å «redde» barna fra både byråkrati og barnehjem.
Moren angrer imidlertid og begynner å lete etter sønnen sin, samtidig som politietterforskerne Soo-jin (Bae Donna) og Lee (Lee Joo-Young) er på sporet av «meglerne», mistenkt for menneskehandel.
Etisk og moralsk tvilsomt
Den ene hovedrollen spilles av Song Kang-ho, kjent fra filmer som «Sympathy for Mr. Vengeance», «The Host» og «Snowpiercer», men de fleste vil nok huske ham fra rollen som faren i Gullpalme- og Oscar-vinneren «Parasitt».
Selv om «Min vakre stjerne» er en annen type film, er ikke spranget så stort mellom rollefigurene hans.
Begge er humørfylte opportunister med et avslappet forhold til lover og regler, og denne familiariteten gjør at man nøler med å forhåndsdømme Sang-hyeon for det strengt ulovlige han er involvert i her.
Hirokazu Kore-eda greier faktisk å skape sympati for alle figurene, selv når de gjør tvilsomme valg, både etisk og moralsk. Han lar det dryppe informasjon gjennom hele filmen som gradvis avdekker de dypereliggende motivene bak deres handlinger.
ANMELDELSE: «Avatar: The Way of Water» er ikke en film, men en opplevelse
En konklusjon man kan avfinne seg med
Det er utfordrende å tro på hele konseptet bak historien, men Kore-eda har også gjort flere merkelige enkeltvalg i manuset som går ut over troverdigheten (og her må jeg komme med en liten avsløringsadvarsel).
Det forklares for eksempel aldri hvorfor So-young merkelig nok ikke legger babyen i selve babyboksen, men på bakken utenfor. Det er også uforståelig at politikvinnene som spaner på So-young ikke arresterer henne når det viser seg at hun er ettersøkt i forbindelse med en annen og mye mer alvorlig sak.
Og når en liten barnehjemsgutt sniker seg med i bilen til «meglerne», er det ikke helt åpenbart hvorfor de ikke umiddelbart frakter ham tilbake, men tar ham med seg videre, tilsynelatende uten å informere barnehjemmet om at de i det hele tatt har funnet ham.
Kore-eda syr imidlertid de ulike historietrådene sammen til en mer sannsynlig konklusjon som man kan avfinne seg med, og underveis greier han å vekke sympati og skape hjertevarme for figurene.
Derfor er «Min vakre stjerne» nok en behagelig filmopplevelse fra den japanske regissøren, selv om han med fordel kunne tatt en ekstra skriverunde eller to på manuset.
(«Broker» ble anmeldt på filmfestivalen i Cannes i mai 2022.)
