PÅ KINO 6. MAI 2022: Kjærlighetens irrganger kan være uransakelige, spesielt når man fremdeles er i den søkende og utforskende fasen av sin egen seksualitet. «Paris – En kjærlighetshistorie» forteller om tre unge voksne som av ulike årsaker vegrer seg for det etablerte, både forholds- og yrkesmessig.
Regissør Jaqcues Audiard («Profeten», «Rust og bein», «Dheepan») lykkes med å skildre figurenes usikre vingling mellom seksuell nytelse og farlige følelser, helt uten å bruke den franske hovedstaden som postkortvennlig drahjelp.
Det kan nok være at enkelte av historiens bestanddeler overstiger fiksjonstroverdigheten, og at temperaturen aldri blir mer en lunken, men «Paris – En kjærlighetshistorie» utforsker tematikken på en smart måte som vekker interesse.
ANMELDELSE: «The Unbearable Weight of Massive Talent» er en metafest av en actionkomedie
Sex, dating og karriere
Émilie (Lucie Zhang) er telemarkedskonsulenten som leier ut et soverom til lektoren Camille (Makita Samba), og ender opp med å ligge med ham. Etter flere hete netter, sier han plutselig stopp, når han enser faren for at det skal oppstå uønskede følelser mellom dem.
Samtidig flytter den tidligere eiendomsmegleren Nora (Nóemie Merlant) til Paris for å studere, men får problemer når hun blir forvekslet med webcam-modellen Amber (Jehnny Bett).
Émilie, Camille og Noras historier vikler seg etter hvert inn i hverandre, og man ser hvordan de får utfordringer med å undertrykke sine respektive følelsesliv i runddansen med sex, dating og karriere.
I skyggen av voksenlivet
Filmens manus er skrevet av Jaqcues Audiard, Léa Mysius og Celiné Sciamma («Portrett av en kvinne i flammer», «Lille mamma»), basert på tre tegneseriehistorier av amerikanske Adrian Tomine.
De gir noen gode bilder på hovedpersonenes tilværelser i skyggen av det etablerte voksenlivet, som de nødig vil inn i, selv om de allerede har passert 30.
Alle er utstyrt med forhistorier som dessverre er ganske kortfattede, og etterlater seeren med et ønske om mer utfyllende materiale. Camille med sin søster som ønsker å bli stand up komiker. Émilie med sin demente bestemor som hun helst vil slippe å besøke. Og Nora med en familiehemmelighet som har en hemmende effekt på henne.
Ingenting av dette er direkte dårlig, men spesielt Émilie og Noras situasjoner behandles på en uheldig måte, der man ikke helt tror på figurenes handlinger og forklaringer. Samtidig er Amber en såpass interessant skikkelse at det er synd hun får så liten plass.
ANMELDELSE: «Downton Abbey: En ny æra» er mer av alt som fansen vil ha
Unngår mange klisjeer
Dette er likevel for det meste en velkonstruert film om kjærlighet i det 21. århundret, med sympatiske prestasjoner av skuespillere som er forholdsvis ukjente, med unntak av Nóemie Merlant, som imponerte så sterkt i Celiné Sciammas «Portrett av en kvinne i flammer».
Tittelen «Paris – En kjærlighetshistorie» er den norske distributørens egen konstruksjon, og kan kanskje få filmen til virke mer «rosa» for uinnvidde enn den i realiteten er. Den er i det minste bedre enn den danske tittelen, «Lev, elsk, Paris».
Originalt heter den «Les Olympiades, Paris 13e», som er navnet på bydelen der handlingen foregår, og alt er skutt i stilfull sort-hvitt av Paul Guilhaume. Eiffeltårnet, Triumfbuen og Louvre er helt ute av syne, så vidt jeg kunne se, og Jacques Audiard unngår også mange andre romantiske klisjeer i en sjanger som kan være full av dem.
Filmen har i tillegg en avslutning som er nydelig i all sin enkelhet, så til tross for enkelte innvendinger, er dette en god film om millenniumsgenerasjonen angst for emosjonelle forpliktelser.
